Tavle

Vi som følger den ene terrornyheten etter den andre står i fare for å bli stadig mindre sjokkert. Man blir nummen og ihvertfall ikke overrasket. Vi vet at det neste angrepet kommer, vi vet bare ikke når eller hvor. Det er alltid mange bilder. Vi saumfarer Twitter, Google, aviser, Facebook, Youtube og alle andre tenkelige steder etter informasjon og bilder.

På kvelden etter terroren i Stockholm, følte jeg at jeg bare var nummen. Jeg ble påminnet om Oriana Fallacis ord av vår egen Skaug. Han tok det først på direkten etter hukommelsen:

«Dere forstår ikke, eller dere vil ikke forstå, at vi er i krig, en krig som de kaller jihad – hellig krig. En krig som kanskje ikke tar sikte på å erobre vårt territorium, men som helt sikkert tar sikte på å erobre vår sjel, å bringe vår frihet og vår sivilisasjon til opphør, som vil tilintetgjøre vår måte å leve og dø på vår måte å be eller la være å be på, vår måte å spise og drikke og more oss og informere oss. Og dere forstår ikke, eller dere vil ikke forstå, at hvis vi ikke gjør motstand, hvis vi ikke forsvarer oss, hvis vi ikke slåss, vil de vinne sin jihad. Og da vil de ødelegge den verdenen som vi på godt og ondt har klart å bygge, å endre, å forbedre, å gjøre litt mer intelligent, litt mindre trangsynt. Og med de vil de ødelegge vår kultur, vår kunst, vår vitenskap, vår moral, våre verdier og våre gleder. Og da vil olabuksene bli byttet ut med slør og konjakken med kamelmelk. Hvorfor vil dere ikke skjønne dette, forbannede idioter?»

Det var nettopp hva jeg trengte. Et lite kamprop. Senere kom han tilbake med den korrekte gjengivelsen:

«dere skjønner ikke at terroristene mener seg berettiget til å drepe dere og barna deres fordi dere drikker øl eller vin, fordi dere ikke har langt skjegg eller slør, fordi dere går i teater eller på kino, fordi dere hører på musikk eller nynner melodier, fordi dere danser på diskotek eller hjemme hos dere, fordi dere går i miniskjørt eller korte bukser, fordi dere går nakne eller nesten nakne på stranden eller i bassenget, eller fordi dere knuller når dere vil, hvor dere vil, og med hvem dere vil. Er ikke engang dette viktig for dere, forbannede idioter? Jeg har ikke til hensikt å la meg straffe for disse tingene av barbarer som i stedet for å jobbe og bidra til menneskehetens fremgang, ber fem ganger om dagen med rævva i været.»

Men jeg likte best den som hadde gjennomgått og blitt bearbeidet av Christian Skaugs tanker og hukommelse.

Vi jobber mye sammen, vi i redaksjonen. Og utveksler mange tanker i løpet av dagen. Jeg ble fortalt om et bilde av et av ofrene i Stockholm. En jente som ligger på bakken – delt i to. Det var ikke et bilde jeg oppsøkte selv, for jeg hadde ikke noe ønske om å se det, og det hørtes for grusomt ut til å publisere. De drepte har familie, sønderknuste sådanne. For dem blir livet aldri det samme etter 7. april 2017. Det går en grense i humanismens navn. Og dette var langt over den grensen.

Jeg har etterhvert sett mange fæle bilder på internett. Og jeg lurer ikke lenger på hva slags monstre som ikke bare er villige, men som ser det som sin plikt å påføre andre slike lidelser. Vi vet hvem monstrene er, for vi kjenner motivet nå.

I Document modererer vi kommentarer hele døgnet, og jeg tar gjerne en hel haug før leggetid som ofte er sent på natt. I natt hadde en av leserne lagt inn det bildet av jenta i Stockholm. Jeg satt her nokså rutinemessig og gjennomgikk kommentarer og var kanskje ikke mentalt forberedt.

Men der var det. Bildet. En ung jente som var delt i to av en jihadist.

Det slo ned som et lyn. Jeg kjente den såre følelsen som bredte seg. Nesten som en vond kjærlighetssorg. Det gjorde fysisk vondt. Og jeg vet at de som så henne i virkeligheten og ikke bare på et bilde aldri vil komme over synet. De er helt sikkert våkne nå, de også.

Vi er sårbare. Fordi vi virkelig bryr oss. Vår omtanke for hverandre brukes mot oss av de som har erklært oss krig. Men midt i sårheten ligger det også et sinne. Jeg kjenner meg både sint og opprørt. Hun kunne vært en søster, en datter. Vi identifiserer oss med hverandre. Fordi vi har så mye til felles. Det er derfor så mange av mine venner har lagt til det svenske flagget på profilbildet sitt på Facebook. Sverige er nært. Det er rett på vår egen trapp. Stockholm er ikke Paris.

Noen skrev noen kloke ord på Facebook (fritt etter hukommelsen): «Hvis vi skal kunne fortsette som før, så må våre politikere gjøre noe annet enn det de gjør nå.»

Denne tanken vil spre seg. Fordi dette er noe som folk instinktivt forstår. «Vi skal fortsette som før» sier politikerne i europeiske land etter hvert angrep. Virkelig? Er det å la oss kjøre ihjel av jihadister? Eller late som om det ikke skjer?

Jihad-terror er ikke noe som blir borte av seg selv. Og det er de færreste jihadistene som er ensomme ulver.

Vi trenger mer enn betongblokker i gågatene. Vi trenger politikere som tør å si at dette har noe med islam å gjøre.

 

Mest lest