Kommentar

Hele verden er i Jerusalem for å ta avskjed med Shimon Peres (93). Rekken av notabiliteter er som en politikkens Who’s Who. Det er et uttrykk både for Shimon Peres enestående posisjon, og samtidig en anerkjennelse av hva Israel har oppnådd i hans levetid.

Han er den siste av the founding fathers, het det på CNN. Ord som gir resonans i USA. Barack Obama sammenlignet USA og Israel, begge grunnlagt på et udødelig håp om en bedre fremtid og kamp mot høye odds.

Obama er en stor retoriker. Han får med seg mange poenger: Om Peres’ bestefar som ba barnebarnet «Always stay a Jew» da Shimon skulle emigrere fra Polen til det daværende Palestina. Bestefaren ble brent i synagogen sammen med resten av familien.

Obama hyllet sionismen for dens aspirasjoner bygget på håp. Han la heller ikke skjul på at Peres måtte bygge en forsvarsindustri før kan kunne snakke fred og at truslene er konstante. Regionen gjennomgår «turmoil» sa Obama. Det er en pen omskrivning. Egypt og Jordan som har fredsavtaler med Israel, sendte henholdsvis utenriksminister og en representant på lavere nivå. Det er fortsatt ikke lett å omgås den jødiske staten.

CNN sendte i over to timer direkte. Det var et uttrykk for hvor viktig Peres og Israel er. Israel spiller en stor rolle i Vestens psyke og i kampen om Vestens fremtid, og det er denne dynamikken som gjør at Israel er sentrum. Francois Hollande og den tyske utenriksminister Steinmeier blir statister. Gjør ikke europeerne det generelt? Tony Blair, Eric Cameron, Nicolas Sarkozy var der. Hvorfor blir de statister? Fordi Europa har mistet sine røtter. EU sa nei til å inkludere kristendommen i verdigrunnlaget i Den europeiske grunnloven. Det var ingen formsak. EU skulle formulere hva som var grunnlaget, historisk og verdimessig. Kristendommen ble valgt bort. Aktivt. Det samme skjer i Norge. I stedet omfavner man en diffus universell kultur hvor alle kulturer og religioner er like mye verdt. I praksis vil det si at muslimenes innflytelse påvirker EUs holdning til Israel. Tiden øker avstanden.

Det gjelder også Obama som har et optimistisk syn på mulighetene for fred som gjør at Netanyahu fremstår som uforsonlig.

CNNs Nic Robertson fortalte at de to lederne ikke en gang ga hverandre hånden. De satt ved siden av hverandre, men man kunne se kjøligheten. Obama omfavnet derimot Mahmoud Abbas hjertelig.

Obama er intelligent, men det er som han er en guttunge og ikke kan forstå Israels erfaringer, selv om han sier de riktige tingene.

Hvis han hadde hørte nøye etter Bibis tale ville han kanskje forstått mer:

En beveget Netanyahu fortalte om vennskapet som hadde vokst frem mellom ham og Peres. Det begynte med Entebbe-aksjonen, befrielsen av gislene i Uganda 4. juli 1976. Den palestinske terrororganisasjonen PFLP-EO hadde sammen med to tyske RAF-terrorister kapret et passasjerfly og fløyet det til Uganda. Der ble jødiske passasjerer skilt ut. Kaprerne forlangte frigivelse av palestinske og RAF-terrorister. Løslatelse var utelukket. Idi Amin var på kaprernes side og var urokkelig. Det var reell grunn til å tro at jødene ville bli drept.

I en meget dristig operasjon sendte Israel et commandoteam på 100 til Entebbe. Operasjonen ble gjort mulig ved at Kenya stilte flyplass til disposisjon. Operation Thunderbolt var vellykket, men lederen Yonathan Netanyahu ble drept, Bibis eldste bror.

Den som ga den endelige ordre var Shimon Peres. De sto sammen under begravelsen og et bånd oppsto den gangen. Politisk var de på motsatte sider, men over tid oppsto et genuint vennskap.

Bibi snakket om en samtale med Peres om hvem som hadde vært Israels største ledere. Ben Gurion selvsagt, Golda Meir, Begin, Sharon, og Moshe Dayan.

Bibi fikk formidlet at dette lederskapet er det som har bygget Israel og ivaretatt sikkerheten.

Hele tiden er historien til stede. Sangeren David D’Or introduserte sangen han skulle synge med noen ord om at Shimon Peres slektninger ble brent inne i en synagoge i Polen.

Denne spennvidden – fra dødsmarkene i Europa, via nasjonbygging, forsvarskriger og til dagens Israel, er en reise som ikke kan unnlate å gjøre inntrykk på de som ser den på nært hold.

Det er et drama som stiller dagens Vest-Europa i skyggen, ikke minst fordi Israel har bevart en tro på sin egen mission som nasjon. Israelerne er ikke i tvil om at de må stå sammen. Hvis ikke er det ute med dem.

Denne vissheten mangler europeere og nå også amerikanere. I stedet er politikken blitt en arena fylt av bitterhet, der den ene part ikke vil anerkjenne den andre.

Dette er kanskje det mest alvorlige aspekt ved dagens Vesten: Den indre splid.

Både Bill Clinton og Obama er retoriske mestere. De snakker varmt om håp, fred og en verden uten grenser. Men de samme politikerne nøler ikke med å brennmerke amerikanere av en annen oppfatning med de verste adjektiver.

Denne selvmotsigelsen er en stor gåte og hvis ikke de ledende politikerne finner et svar på det vil Europa og USAs problemer anta proporsjoner bare noen få ser.

Israelerne har sett det lenge og forsøkt å advare.