Gjesteskribent

Bilde: Israelere demonstrerer i nærheten av hjemmet til den israelske araberen Nashat Melhem som drepte tre israelere 19. september 2016, i nærheten av landsbyen Arara. Foto: Ammar Awad/Reuters/Scanpix. 

Forestillingen om at all uro i Midtøsten har sin årsak i konflikten mellom den jødiske staten Israel og de palestinske befolkningsgruppene i området, er blitt et dogme som politikere og mediefolk stadig gjentar uten å reflektere over sannhetsgehalten i denne påstanden.  Det samme gjelder den foretrukne ”løsningen” på denne floken: ”Tostatsløsningen,” som hevdes å være den eneste måten å oppnå en rettferdig og varig fred mellom israelere og palestinere på.  ”Bare en tostatsløsning kan løse konflikten mellom israelere og palestinere,” uttalte utenriksminister Børge Brende nylig.  Det samme fikk vi høre fra FNs generalsekretær Guterres.

Tanken om tostatsløsningen sier, kort fortalt, at dersom man deler landet mellom Jordanelven og Middelhavet i to deler hvor befolkningene skal leve side om side i fred og sikkerhet, og reserverer den ene delen for arabere og den andre for arabere og andre folkeslag (så som jøder, drusere, armenere og tsjerkessere), da vil krigene og konfliktene i Midtøsten opphøre og det blir fred i den del av verden og kanskje også i vår.  Derfor er tostatsløsningen så høyt prioritert blant verdens ledende politikere.  Men kan det være at disse skråsikre politikerne tar feil?

Tanken om en tostatsløsning er ikke noe nytt.  Allerede i 1937 ble en slik deling av området foreslått av den britiske regjering, og i 1947 ble forslaget gjentatt av FNs Hovedforsamling.  Ingen av forslagene ble godtatt av den arabiske part til tross for at de for arabernes del var langt gunstigere utformet enn dagens forslag om en tostatsløsning som ble til gjennom Oslo-avtalene og som de palestinske selvstyremyndighetene med sin underskrift har sluttet seg til.

Skal man etablere to stater som lever side om side i fred og sikkerhet, har man allerede gitt to forhåndsbetingelser for løsningen: De to statene skal leve i fred med hverandre og de skal begge ha den sikkerhet som kreves for å kunne leve i fred.  Det er allerede på dette punktet den aktuelle tostatsløsningen har støtt på problemer.  Israel er et bitte lite land i Midtøsten som er omgitt av store og folkerike araberstater hvor det slett ikke hersker fred.  Israel er det eneste land i verden som av land og organisasjoner i nærheten er truet med utslettelse.  Israel kan derfor ikke ta lett på sikkerheten.

Israels behov for sikkerhet begrenser seg av disse grunner ikke til en eventuell ny palestinsk stat, men har allerede sin hovedutfordring i forholdet til de øvrige nabostatene og de trusler som hersker der.  Geografien gjør det nødvendig å kontrollere og utnytte hele landet mellom Middelhavet og Jordanelven for å oppnå et effektivt militært forsvar.  En tostatsløsning som ikke tar hensyn til dette, er ingen løsning fordi den ikke vil kunne opprettholde Israels sikkerhet.

Når situasjonen i tillegg er den at den palestinske befolkningens politiske ledelse som presumptivt skulle bli den nye statens ledelse, heller ikke har vist seg i stand til å garantere at en ny palestinsk stat innenfor Israels nåværende grenser, vil ha vilje og evne til å leve i fred med den jødiske nabostaten, – ja, når man ikke engang vil anerkjenne Israel som det jødiske folks nasjonalstat, faller grunnlaget bort for den foreslåtte tostatsløsningen.  Så lenge situasjonen er slik på palestinsk side, finnes det ingen tostatsløsning som representerer en løsning på konflikten.  En løsning forutsetter at begge parter oppnår en garantert fred og sikkerhet i all overskuelig fremtid.

Så lenge store deler av den arabiske befolkningen i området omfavner radikal islamisme og heller ikke er villig til å leve i fred med sine jødiske naboer innefor en felles statsdannelse, er heller ikke en enstatsløsning et svar på problemet.  Vi står da tilbake med to muligheter i dagens situasjon:

  1. Den midlertidige fredsavtalen som ble inngått i Oslo i 1995, Oslo-2-avtalen, fortsetter å regulere forholdet mellom de to befolkningsgruppene i områdene A, B og C inntil det i en evt. fjernere fremtid utvikler seg en ekte og grunnfestet fredsvilje på palestinsk side som kan danne grunnlag for en fungerende palestinsk statsdannelse som er i stand til å påta seg de nasjonale og internasjonale forpliktelseneen statsdannelse medfører, noe som ikke er tilfelle i dag.
  2. Israel, i nært samarbeid med USA og andre allierte, kan videreutvikle det gryende samarbeidet på sikkerhetsområdet som allerede er etablert med toneangivende arabiske naboland.  Dette samarbeidet retter seg først og fremst mot to felles problemer, islamsk ekstremisme og Iran. Dette kan danne utgangspunkt for et regionalt fredssamarbeid hvor en nyvalgt, fredsorientert og legitim palestinsk politisk ledelse deltar med et mål om å kvalifisere palestinske myndigheter til de forpliktelsersom et utvidet selvstyre eller en evt. palestinsk statsdannelse vil kreve.

Det har ingen hensikt å snakke om en tostatsløsning som ikke løser de mange velkjente dilemma de to statene vil stå overfor.  Når utenriksministeren og andre politiske ledere uten forbehold krever opprettet ”en palestinsk stat” uten å vite om dette i det hele tatt i dag lar seg forene med fred og sikkerhet i Midtøsten, men like gjerne kan være en årsak til fortsatt konflikt, nød og lidelse, står vi overfor et problem som vi ikke bør belaste hverken israelere eller palestinere med.

Behovet for fred og sikkerhet er stort i området og anstrengelsene bør derfor rettes mot de alternative mulighetene for å skape fred uavhengig av den politiske prestisjen som er lagt inn i dødfødte og misforståtte løsningsforslag.  Det var dette som var tema for de politiske samtalene mellom statsminister Netanyahu og president Trump under besøket i Washington forleden.

Mediene brukte imidlertid anledningen til å så ny tvil om israelernes fredsvilje.  Svært tydelig ble dette i NRKs fremstilling av situasjonen i programmet Urix, 15. februar, hvor man gikk til ytterligheter når det gjaldt å gi en ubalansert og Israel-fiendtlig fremstilling av konflikten og dens bakgrunn.  Vi må virkelig spørre hva som er statskanalens motiv for å desinformere sitt publikum på denne måten, – det kan ikke ha noe med et ønske om fred og forsoning å gjøre.

Noe av det som gjør tostatsløsningen lite sannsynlig i dagens situasjon er nettopp den intense og konfliktskapende agitasjonen som finner sted i mediene og i maktglade akademiske kretser hvor man til støtte for sine kommersielle og privatøkonomiske interesser holder ved like en gjensidig fiendtlighet mellom partene.  De palestinske myndighetene fortsetter opplæringen av nye generasjoner av barn i uforsonlig jødehat gjennom fjernsyn og skoleverk, noe som sterkt bidrar til vedvarende terror mot det israelske samfunn.  Gjennom FN og andre internasjonale fora blir palestinske terrororganisasjoner oppmuntret til å holde konflikten gående, og de får sine anti-israelske holdninger bekreftet gjennom vestlige lands vilje til fortsatt å støtte dem økonomisk.

Vår konklusjon må derfor være at når tostatsløsningen av sikkerhetsgrunner ikke lar seg realisere slik Oslo-avtalene la opp til, så har vi selv et stort medansvar for at det skjer.  Norges aktive medvirkning gjennom finansiering av boikott og agitasjon i medier for å undergrave det israelske samfunnets legitimitet og omdømme, ødelegger muligheten for fred basert på en tostatsløsning.  Vi ser ingen grunn til å tro at de ikke forstår hva de gjør.

 

Les også

Femtiårskrigen -
Det europeiske kaos -
Giverland muliggjør terror -
Kirkens humanitære ansvar -
Utenriksministerens kritikk -
Kommunal utenrikspolitikk -
Når mediene styrer politikere -

Les også