Gjesteskribent

Siden 1. januar er Norge medlem av FNs Sikkerhetsråd for en 2-årsperiode. Selve valgkampen for å komme inn skal ha kostet skattebetalerne hele 34 millioner kroner. Det har knyttet seg spenning til hvordan et land som Norge vil profilere seg utenrikspolitisk i en tid hvor verden er preget av uro og splittelse.

Selv sier regjeringen at den vil prioritere arbeid på områder der Norge har særlige fortrinn: «Norge vil bruke erfaringen fra flere tiår med arbeid for fred og forsoning til å være brobygger og søke løsninger på de utfordrende konfliktene som kommer på Sikkerhetsrådets bord. Folkeretten og menneskerettighetene vil ligge til grunn for Norges arbeid. Norge vil samarbeide tett med alle medlemmene av Sikkerhetsrådet og bidra til et konstruktivt samarbeid. Særlige prioriteringer vil være å styrke beskyttelse av sivile, inkludert barn, og sikre kvinners rolle og deltagelse i internasjonalt freds- og sikkerhetsarbeid. I tillegg vil Norge arbeide for at Sikkerhetsrådet i større grad ser på hvordan klimaendringer også påvirker internasjonal fred og sikkerhet,» heter det i regjeringens egen redegjørelse fra i sommer.

Et område hvor regjeringen kanskje mer enn andre har satset på fred og forsoning uten at vi i dag er i stand til å se slike resultater, er forsøkene på å finne en løsning på konflikten mellom den palestinsk-arabiske befolkningen og Israel. Man kom et stykke på vei med Oslo-avtalene på 1990-tallet, men Oslo-prosessen strandet da det ble klart at den arabiske part ikke ville se seg tilfreds med bare å oppnå lokalt selvstyre i fred og forsoning, side om side med en anerkjent jødisk stat.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLOs opprinnelse og eksistensberettigelse bygde på et mål om å «frigjøre Palestina».  Organisasjonen ble opprettet for det formålet på et tidspunkt da «Vestbredden» var okkupert og innlemmet i kongedømmet Jordan.  Frigjøringen skulle med andre ord skje i Israel ved at den jødiske staten skulle utslettes og den jødiske befolkningen «kastes på havet».

Det norske standpunktet til denne konflikten, som vi formoder man vil forfekte i Sikkerhetsrådet dersom det blir en anledning, er ikke det samme i dag som det var da Oslo-avtalene med norsk hjelp kom i stand. Den gang gjaldt det å etablere et lokalt selvstyre for den palestinsk-arabiske befolkningsgruppen med et mål om å gjennomføre forhandlinger om en permanent fredsordning. Oslo-avtalene sier ingenting om en «tostatsløsning» som i dag både fra norsk side og fra EU fremholdes som den «eneste realistiske vei fremover

Hvis det er fred og forsoning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene Norge og EU vil gå sammen om å fremme gjennom Sikkerhetsrådet, bør det være på sin plass å se nærmere på tankene om en eventuell tostatsløsning som nå i det siste har kommet til uttrykk fra den palestinske part. Vi forutsetter at dette skal være to stater som lever side om side i fred og forsoning under hensyntaken til FN-paktens formål og prinsipper.

Når vi er i tvil om hvorvidt en slik fredsløsning i det hele tatt er mulig mellom staten Israel og de eksisterende palestinske myndighetene, har det sitt grunnlag i de uttalelsene vi stadig får høre fra det øverste palestinsk-arabiske lederskapet med deres beskrivelse av den jødiske staten og dens lederskap. For noen dager siden fortalte den palestinske statsministeren som Norge samarbeider med blant annet at Israel henretter palestinere uten grunn.  «Barna dør som følge av kuler fra [israelske] soldater som er fylt av hat mot alt som er palestinsk», fortalte han på lokalt fjernsyn. Den samme fjernsynskanalen kunne i forbindelse med markeringen av minnet om Holocaust fortelle at jødene hadde brakt Holocaust over seg selv – at det var Europas måte å straffe jødene på for deres «konspirasjoner og ondskap».

Den fremtredende palestinsk-arabiske politikeren Jibrail Rajoub fulgte opp med å hevde at israelerne ikke er ofre i konflikten med palestinerne, men at de snarere er «kriminelle, mordere og motbydelige vesener som utøver et nytt Holocaust mot palestinerne».  De palestinske selvstyremyndighetene som man fra norsk side insisterer på at Israel må komme frem til en tostatsløsning med, hevder at de bekjemper jøder «… for å redde menneskeheten».

Det er mellom disse menneskene og den jødiske staten regjeringen erklærer at den vil være en brobygger for å skape fred og forsoning.  Det forekommer oss at selv ikke med en stemme i Sikkerhetsrådet vil Norge få en lettere oppgave enn man hadde under den havarerte Oslo-prosessen. Vi er faktisk helt sikre på at også det fredsprosjektet regjeringen ønsker å bruke Sikkerhetsrådet til å realisere, vil mislykkes fordi norske myndigheter fremdeles ikke har vist seg i stand til å erkjenne hva slags konflikter det er verden står overfor i Midtøsten.

Slik erkjennelse så vi eksempel på i fjor hos amerikanske myndigheter da de la frem forslag til en fredsplan som Norge til å begynne med kritiserte. Men den planen viste seg faktisk å være så vellykket at ikke bare en rekke arabiske land sluttet seg til den i strid med ønsket fra de palestinske myndighetene, men at også den nåværende amerikanske regjeringen gjør det.

Dette viser en realpolitisk orienteringsevne som vi skulle ønske at man på norsk side vil merke seg når man setter seg til bords i Sikkerhetsrådet. Fred og forsoning kan man oppnå med en motpart som også er innstilt på det. Vi ser ikke tegn til slike holdninger hos det nåværende palestinske lederskapet.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma‒norge.no/

 

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Les også

-
-
-
-
-
-