2016 var et bra år for den islamske terrorismen, men enda bedre for den politiske distraksjonen i Vesten. For mens islamske terrorister gjentatte ganger lyktes i å utføre massemord under terrorangrep, foruten en vedvarende strøm av attentater på mindre skala, fortsatte den frie verdens politiske ledere med sine forsøk på å distrahere offentligheten.

Årets mest slående eksempel kom i sommer, med den franske debatten om hvorvidt «burkinien» bør forbys på strendene i landet. Spetakkelet brøt løs i dagene etter at 86 personer ble drept i et jihadistisk terrorangrep – denne gangen i Nice. Siden ingen var sikre på hvordan man forhindrer tilgang til kjøretøy, eller hadde noen anelse om hvor mange franske muslimer som kunne ha lyst til å gjøre det samme, valgte franske medier og myndigheter å debattere en bestemt type badetøy. Den nøye iscenesatte beslutningen en australsk muslimsk kvinne tok om å la seg filme iført burkini på en strand i Frankrike, satte i gang levenet som politikerne ivrig grep fatt i.

Både på lokalt og nasjonalt nivå bestemte man seg for å diskutere burkinien, og dermed kunne man ignorere alle de viktige politiske sakene som har å gjøre med Europas økende sikkerhetsproblem. Etter Nice burde det ha kommet en frisk offentlig diskusjon om hva som overhodet kan gjøres for å unngå at personer som har bodd i Frankrike i mange år – i noen tilfeller hele livet – blir indoktrinert til å hate landet så sterkt at de kjører en lastebil gjennom en menneskehav ved stranden på nasjonaldagen. Eller man kunne ha hatt en bred offentlig debatt om hvorvidt det var en god eller dårlig idé å fortsette å importere muslimer i store antall til Frankrike, i den allerede ulmende tilstanden hvor det er så mange radikaliserte muslimer i landet fra før.

ANNONSE

Slik gikk det ikke. Ingen av disse debattene fant sted, og ingen politiske tiltak av betydning ble truffet. I stedet sugde burkini-spørsmålet alt oksygenet ut av debatten. Det ble ikke rom for å diskutere noe viktigere eller mer langsiktig enn badetøy.

Over hele kontinentet viste det seg i fjor at andre politikere forstod den enorme fordelen med slike distraherende debatter. I Nederland vedtok for eksempel landets parlamentsmedlemmer i november et forbud mot å gå i burka på offentlige steder. Statsminister Mark Rutte syntes åpenbart at dette var en enormt hensiktsmessig debatt. Ikke bare reduserte det midlertidig noe av presset regjeringen føler ettersom Frihetspartiet til Geert Wilders er blitt størst på meningsmålingene, det tok også oppmerksomheten bort fra de årene med masseinnvandring og slappe integreringskrav som har kjennetegnet situasjonen i Nederland.

Etter å ha importert hundretusenvis av mennesker hvis overbevisninger de nederlandske myndighetene sjelden gidder å stille spørsmålstegn ved, håpet regjeringen Rutte at opinionen ville være fornøyd så lenge det lille antallet muslimske kvinner som går med burka i Nederland, ble forhindret fra å gjøre det. Nederland må vente og se om gjennomføringen av denne loven fungerer noe bedre enn den gjør i nabolandet Frankrike, hvor det rutinemessig dukker opp noen «hvite riddere» som betaler bøtene for kvinner som er blitt bøtelagt etter brudd på burkaforbudet der til lands.

Rutte-regjeringen er ikke den eneste som har benyttet seg av denne kyniske strategien. Den mest kyniske utnyttelsen av alle skjedde i desember, da Tysklands statsminister Angela Merkel kunngjorde at hun ville forby burkaen i Tyskland.

I likhet med den nederlandske regjeringen håpet Merkel utvilsomt at hun ved å kaste denne lekkerbiskenen til den tyske opinionen kunne avverge trusselen som blant andre Alternative für Deutschland (AFD) nå utgjør for partiet hennes ved valget i år. Men dette trekket reiser også et spørsmål: Eksakt hvor dumme tror Angela Merkel at tyskerne er? Det kan virke som om Merkel setter sine forhåpninger til at den tyske opinionen med dette burkaforbudet vil tilgi eller glemme at den har å gjøre med en politisk leder som til de grader mangler forutseenhet, at hun på bare ett år av egen vilje lot befolkningen øke med 1–2 %: hovedsakelig muslimer, hovedsakelig menn og hovedsakelig unge.

unge-migranter

Dette er en statsminister som økte innvandringen til et uholdbart nivå uten historisk sidestykke, til tross for at hun tidligere har innrømmet at den flerkulturelle modellen i Tyskland hadde «mislyktes». I likhet med kollegene sine verdensdelen rundt, må hun nå sette sin lit til at det tyske folket er tilfreds med denne lille burkajafsen, og at de derfor vil la Merkel og partiet hennes bli sittende med makten, slik at de kan gjenta de feilgrepene de måtte ønske i årene som kommer.

Det er selvsagt mulig at folk i Europa er klokere enn lederne sine, slik at de vil gjennomskue denne kyniske og distraherende taktikken. Det finnes svært gode grunner til å forby ethvert plagg som dekker ansiktet på folk og gir dem muligheten til å gå rundt som anonyme fremmede i samfunnet. Det finnes visse – riktignok færre – grunner til å forby bruk av burkini på strendene. Regjeringene i Frankrike, Nederland og Tyskland er utvilsomt i sin fulle rett til å innføre og håndheve slike forbud. Slike tiltak er imidlertid de minst tenkelige for å hanskes med et problem som ser ut til å være langt over evne for denne generasjonen av politikere.

I likhet med hodetørkleet er burkaen og burkinien bare et problem fordi Europa har latt millioner av mennesker få komme hit ukontrollert i år etter år. Plaggene er simpelthen det enkleste problemet man kan ta fatt på. Langt vanskeligere er spørsmålene om innvandring og integrering. Det er mulig at politikerne i Europa ikke kan svare på disse spørsmålene, for et hvilket som helst svar ville sette fingeren på deres egne brister. Eller det kan hende at de ikke har noen løsninger på problemene som de selv har skapt. Uansett ville de gjøre klokt i å tenke over at folk i Europa i løpet av 2017 kanskje vil bli lei av den distraherende taktikken som består i å snakke om klesplagg, for heller å lete etter svar på oppgavene vi nå står overfor, foruten å yte gjengjeld til politikerne som gav dem til oss.

 

Opprinnelig publisert hos Gatestone Institute den 
5. januar 2017.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629