Det er oseaner mellom det bilde Mikael Jalving gir av EU og den beskrivelse Jyllands-Postens nye kommentator Per Nyholm gir: Undervejs: Europa-billede (II) mens han pakker og forlater Roma etter 16 års botid for å flytte til Wien.

Man må velge, enten Jalvings virkelighet eller Nyholms. Det går ikke an å forene eller forlike de to. Det vil heller ikke skje. Den ene vil beseire den annen. Hvem som vil vinne vil virkeligheten avgjøre.

The proof of the pudding is in the eating.

Selv tror jeg at Jalving har fatt i en barsk realisme som Nyholm mangler. Jeg tror ikke hans filosofisk-politisk flanerende ovenpå-liv er flyvedyktig. Individuelt, men ikke på nasjonalt plan og slett ikke transnasjonalt. Resultatet ser man i Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia.

Spørsmålet er: Hvilken modell har størst forklarings- og gjennomslagskraft?

Jalving sier at krisen i EU ikke bare gjelder økonomi og liv over evne. Det dreier seg nå om selve dogmene som bærer dagens EU. Det er de som står for fall. Derfor hjelper det heller ikke hvor mange milliarder Brussel blir enig om å øse ut.

Blodtappingen kommer bare til å fortsette inntil man gjør noe med hovedårsaken, som sitter inne i hodene på lederne.

Det er som om folk aner dette. De reagerer mot at folk i andre land skal hefte for gjelden som visse nasjoner har pådratt seg.

Gjeldskrisen reiser spørsmålet om nasjonenes suverenitet. En nasjon består av et folk. Islendingene reagerte på ICE-save-avtalen fordi en transnasjonal islandsk bank hadde inngått forpliktelser på vegne av nasjonen: Skulle islendingene hefte for en storbanks ville policy som trakk innskudd fra hele Europa, men som den ikke hadde reserver til å dekke?

Nei, sa islendingene. Dette er ikke vårt bord.

Noe av det samme skjer innenfor EU, der Brussel vil binde folkene i Europa til å hefte for hverandres gjeld. Det er galskap, det skjønner alle. Det er som å gi andre tilgang til ens egen sparekiste.

Brussels svar på dette er sterkere kontroll og den endelige avskaffelse av nasjonal suverenitet, slik at gjeldsansvaret blir likelig fordelt.

Å kalle det solidaritet er misbruk av ordet.

Solidaritet forutsetter gjensidighet og en viss likebyrdighet. Her snakker vi om avmakt.

Ser sin sjanse

Gjeldskrisen vil helt sikkert bli brukt som en anledning til å stramme grepet enda mer, til å avskaffe den nasjonale suvereniteten og innføre en felles politikk for skatter og finanser. Da vil Stortinget og Folketinget eller Riksdagen være redusert til kommunestyrer som kan diskutere infrastruktur og administrasjon. Politikk vil slutte å være politikk i den egentlige betydning av ordet.

Det er her Jalvings kritikk virkelig rammer. Han sier at denne sentralstyrte modellen henger i løse luften, for modellen EU bruker skaper ikke vekst. Den er ikke produktiv. Den har noe av de samme karakteristika som sosialismen og planøkonomien. Den fungerer så lenge den kan spise av lasset og parasittere på andres verdiskapning. Men i lengden vil den gå tom for ressurser.

Nå forsøker man å trylle frem nye skatter som virker små fordi de fordeles på 460 millioner. Men det er prinsippet og tenkningen som er feil. Skattene vil øke ved neste korsvei.

EU har andre måter å holde skuta flytende på. En viktig måte er innvandring, både den innenfor EØS – i form av polakker og andre østeuropeere som utkonkurrerer vesteuropeiske håndverkere. Og i form av ikke-europeere som gir et inntrykk av aktivitet og blåser opp budsjettene. Alt er ballonger som vil sprekke.

Her kommer vi til spørsmålet om gjennomslagskraft. Jalvings modell er brutalt ærlig. Derfor er den også på parti med vanlige mennesker. Det er de det er flest av. Det er de som bærer byrdene.

Regjeringene har i det lengste forsøkt å redde banker og investorer som har lånt Hellas penger. Det vil man ikke snakke om, fordi det eksponerer et system som favoriserer de sterke. Norge er selv en av dem gjennom Statens pensjonsfond Utland. Vi tilhører spekulantene som lever av å låne ut penger ved f.eks. å kjøpe statsobligasjoner. Selv denne enkle dynamikken er ikke folk klar over. Arbeiderpartiet kan snakke som om kapitalister fortsatt bærer flosshatt.

Dogmer må forsvares med makt når de begynner å svikte. EU er inne i en fase hvor de negative konsekvensene slår kraftigere ut. Da vil makten bli mer synlig.

Men det krever at noen avdekker hva det handler om, hvem som betaler, og ikke minst, hva som nytter og hva som vil forverre krisen.

 

Les også

-
-
-
-
-