Kommentar

De som styrer norsk offentlighet er mer opptatt av hvordan verden bør være enn slik den virkelig er. Når den tendensen blir manifest nok kan vi snakke om en massiv realitetsvegring med påfølgende tap av realitetssans og orienteringsevne.

Norwegian-streiken hadde elementer av dette. Bjørn Kjos er ikke julenisse, ikke en snill onkel. Han er en gründer med ambisiøse mål om å konkurrere i toppen.

Er det ikke mer interessant og viktig om han lykkes enn at Therese Johaug vinner skigull? Likevel så vi at mediene og fagbevegelsen sekundert av professor Eli Moen vendte seg mot Kjos: Hans politikk vil ødelegge arbeidsmarkedet slik vi kjenner det.

Kan det være at det er fordi Kjos er norsk at sinnet og forutrettheten får utløp? Han blir en farsfigur som svikter. Ap-staten har en underliggende paternalisme, der vi forventer å bli tatt vare på. Slik er ikke den nye verden av konkurranse over landegrensene. Grensene finnes ikke.

I en malplassert «trygghetsgaranti»-verden symboliserer Kjos en utvikling vi ikke vil ta inn over oss. Da er det lettere å gjøre ham og selskapet personlig ansvarlig.

Flere fagfolk, med professorene Frode Steen og Jan Tormod Dege i spissen har formant og advart:  Dette er fremtiden.

En meningsmåling foretatt av Infact for VG rett etter at streiken var over, viste at 49 prosent var for Kjos og 27 prosent for pilotene. Det er tankevekkende, med tanke på hvor negative mediene har vært til Norwegian.

Folk følger mavefølelsen. Kjos er en likandes kar. Han er en av oss. Piloter som tjenter 1,1 mill i snitt og jobber 160 dager i året er ikke de vi bekymrer oss om i første rekke.

Bemanningsselskaper er noe «dritt», men ikke noe Kjos har funnet på. De fleste ønsker at fagbevegelsen skal være en motvekt, men den ville fått større respekt hvis den ikke var så politisert og bundet opp til sosialdemokratiet. Fra denne posisjonen deltar den i et psykologisk spill mot liberalisering. Hvem blir taperne til syvende og sist?

Endrede spilleregler

Det er merkelig hvor lite norske medier beskriver den nye virkeligheten: Hvis du vil nyte godene må du også ta omkostningene på kjøpet. Globalisering og internasjonalisering har en pris. Noe av prisen kan vi bestemme om vi vil betale, andre deler må vi finne oss i.

For at vi skal kunne treffe riktige valg må vi være informert.

Norske medier skriver lite om at EØS og Arbeiderpartiet og Høyres EU-politikk er et bankenes Europa. Det er utrolig at det ikke reiser seg stemmer for at Hellas får gjeldssletting. Hva betyr mest? Folk eller penger? Brussel og de store EU-landene sier at det viktigste er pengene. Bankene må få igjen hva de har lånt ut. Vettuge folk forstår at folk er viktigere. Ellers blir grekerne gjeldsslaver i generasjoner. Det finner de seg ikke i.

Vi fikk det første varsel om hva det kan bety mandag, da to statsråder truet med å åpne portene til Europa på vidt gap for alle som vil inn. Når man presser et folk langt nok, vil det slå tilbake. Brussel kan ikke diktere et folk. Det har de ennå ikke forstått i Brussel. Det i seg selv sier noe om at EU-prosjektet er i trøbbel.

Det snakkes ikke høyt om at det sosialdemokratiske EU er bankenes Europa.

Politikk handler om å styre. Dette er valg politikerne kan treffe. Når det kommer til stykket er også bankene avhengig av myndigheter og kunder.

Hvis folk pushes for langt, vil de slå tilbake i sinne.

Populistisk fristelse

Det finnes en populistisk fristelse også innenfor sosialdemokratiet, til å utpeke syndebukker som «truer den nordiske modellen». Dette har sosialistene spilt på siden de blåblå tok makten.

De som sitter med ansvar skal vokte seg for å moblisere en slik vrede innenfor et rikt system som det norske. Det skaper illusjoner om hva man kan utrette.

Folk risikerer å stå igjen på bar bakke.

Den frie konkurransen Kjos representerer, der utenlandske lønninger slår inn over norsk konkurranse, har allerede vært her i mange år.

Utkonkurreres

DN skrev forrige uke om utbyggingen av Østfoldbanen, som er det største innenlandske entreprenørprosjekt for øyeblikket, til rundt 8 milliarder kroner. Syv av åtte kontrakter er gått til utenlanske entreprenører, blant dem spanske.

De kommer med egne maskiner og arbeidere og de norske blir gående ledige. Eller er det noen politiker som tør å hevde at norske bør foretrekkes? Selvfølgelig ikke. Også offentlig sektor går etter det rimeligste tilbudet. En favorisering av norske selskaper ville dessuten få Brussel til å reagere – omgående.

Eksempler

En leder av en større kioskkjede fortalte at det i fjor kom inn et nytt tilbud på vareleveranser til kjeden som lå 20 prosent under det gjeldende. Det var utlendinger som sto bak. Tidligere har slike tilbydere vist seg å ha kalkulert for lavt, men utlendingene lærer.

Et annet spørsmål er: Hvordan ser det ut nedover i leveringskjeden? Hvordan er det med tarifflønn, fritid, arbeidsforhold, identiteten til arbeiderne, oppholdstillatelse osv.? Trolig bryr ikke den som kjøper inn seg for mye, bare det er i orden på overflaten. Slik har også offentlige etater oppført seg. Man graver ikke for mye.

En bekjent arbeidet et stykke tid i transportsektoren, på en arbeidsplass hvor fagbevegelsen ligger i konflikt med arbeidsgiver. Et utenlandsk selskap har kommet inn som mellommann. Lederne satt og kommuniserte med selskapets hovedkvarter i Tyrkia. Hvor mye kontroll har myndigheter eller fagbevegelsen over hva som foregår?

NRKs morgensending kunne mandag fortelle at ekte ID-papirer leies ut i perioder, der utlendinger kommer inn og arbeider, med alt det betyr for forsikring, kvalitetssikring, feilbehandling av mennesker eller gjenstander, for ikke å snakke om terror. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en svenske utga seg for å være autorisert montør som reiste rundt og reparerte maskiner. Arbeidsgiver ville vært ansvarlig i tilfelle ulykker. En gardist ved Slottet ble senere jihadist. En fransk gendarm ved politiets etterretningssenter konverterte og hadde en kriminell kjærest som var venn med jihadisten Amedy Coulibaly.

Tillit

breaking.bad.walt

I serien Breaking Bad klarerer ikke kjemilærer Walt seg på lønna, men må ha ekstrajobb som bilvasker. Svogeren arbeider i narkopolitiet. En dag er han med på et raid og får se hvor mye penger som ligger i narko. Samtidig får han beskjed av legen om at han lider av lungekreft og har to år igjen å leve. Walt føler seg frigjort, fra livet og moralen. Han har kunnskaper til å fremstille den reneste methamfetamin.

Serien skilderer en brutal virkelighet som begynner å ligne litt på det nye Europa, skapt i skjæringspunktet mellom liberalisering, konkurranse, arbeidsinnvandring, trygder og oppløsning av det sosiale fellesskap. Det er every man for himself.

Walts reaksjon er typisk: Hvis systemet driter i deg, driter du i systemet. Så enkelt er det. Mange innvandrere har med seg denne innstillingen. Hvorfor skulle de føle lojalitet overfor et land og samfunn de ikke vet noe om, og ikke interesserer seg for. Det er et land de kan melke, legalt eller illegalt. Det er ikke så veldig rart at nordmenn etter hvert lærer og oppfører seg likedan.

Hvem er moralsk? I en slik verden blir politikere som messer om solidaritet og trygghet hyklere eller kynikere. Politikken blir et spill.

Utrolig nok har folk en mavefølelse for hva som virkelig skjer, og klarer å bevare en moralsk følelse av rett og galt midt opp i det hele. Moral er en tilpasset størrelse i en brutal verden.

Vi trenger litt mer ærlighet, litt mindre moralisme. De fleste har nok med å henge med.