Kommentar

Da Norwegian var underdog som ga nordmenn billige billetter var det morsomt. Da Bjørn Kjos ville gjøre selskapet til en global player, varte beundringen bare en kort stund.

Det var ikke Dreamliner-problemene i seg selv som snudde stemningen. Det var Bjørn Kjos’ ambisjoner.

Nordmenn liker ikke konsekvenser de ikke har herredømme over. Globaliseringen har de ikke herredømme over. I stedet for å forstå hva den betyr, blir nordmenn, les: ansatte, fagforeninger og presse, sure på Kjos’ern.

Kjos har skaffet seg mektige fiender. De store selskapene i USA ser ham som en trussel. Det gjør også SAS, Lufthansa og nordiske fagforeninger.

Kjos må manøvrere i et vanskelig farvann: EU-regler og internasjonale luftfartsavtaler. Lisenser, arbeidslivsbestemmelser, jurdisk innfløkte spørsmål.

Norske aviser registrerer at Kjos har vendt blikket mot Asia, der en voksende middelklasse utgjør et stort marked. Kjos snakker om «hubs», knutepunkter, der Europa bare er ett av flere.

Det er lov å tenke stort. Luftfart er en vanskelig bransje.

Men mens SAS har kunnet stikke hånden ned i statens dype lommer hver gang det er bunnskrapt kasse, klarer Kjos og Norwegian seg på egen hånd.

I dag torsdag 8. mai slår Dagens Næringsliv opp at Kjos mener seg «utsatt for en systematisk og velorganisert kampanje», med en hale der «det avfeies som konspirasjonsteori». Overtittel er: «Omdømmekollaps for streikerammet Norwegian». I sum tegner dette et bilde av et selskap og en sjef som sliter. Det er Kjos det er noe feil med.

Er det det?

Det spørs hva man snakker om. Kjos har reelle problemer med de ansatte når han skal omorganisere selskapet. Han vil benytte seg av outsourcing og oppdeling av selskapet i ulike deler. Hva som er grep for å skaffe seg handlingsfrihet og hva som er varige løsninger, er ikke godt å si.

Det man kan si er at pressen ikke er overvettes interessert i å forklare hva Kjos driver med. Derfor fremstår han som «slem». Den blide, godslige sjefen er i dag en brutal industrileder som ikke tar hensyn.

Det kan være Kjos er hardere på bunnen enn hva vi har vært klar over. Man må ha en viss hardhet for å overleve og vinne. Men det merkelige er at norsk presse sjelden setter ting i relieff:

Hva skal til for å bli en vinner i den globale konkurransen? SAS er et selskap ingen vil ha. Norwegian representerer entreprenørskap og privat initiativ.

Norsk velstand er bygget på olje. Men vi kan ikke basere oss på å leve som rentenister. Den som leser finanspressen vil ha fått med seg at mange oppstartselskaper innen oljeservicebransjen etter noen år havner på utenlandske hender. Det er solgt en rekke slike selskaper med base i Rogaland og Hordland de senere år. Gründerne blir styrtrike. Men eierskapet forsvinner ut av Norge, og med det mister vi noe av kreativiteten.

Det passer norsk presse å presentere et negativt bilde av Norwegian. De må ikke fly for høyt. Bjørn Kjos viser oss noe som vi helst ikke vil se. Vi vil leve i forestillingen om at vi kan få i pose og sekk. Oljepengene hjelper oss med det. Men det er å leve på lånt tid. Jo fortere vi våkner opp til en brutal konkurranseverden, jo bedre.

Det gjelder også pressen, som per definisjon skulle leve av opplysning, men som har problemer med å konfrontere seg selv med den digitale konkurransen. Norske avishus blør, men evner ikke analysere hva tapet skyldes. De vil ha hjelp av regjeringen.

Landbruket er en vernet næring. Men det er også pressen. Hele det norske systemet er basert på subsidier.

Det er ikke liv laga i en globalisert verden.

EUs pose-og sekk

EU spiller her en merkelig rolle. Samtidig som man åpner grensene og skaper fri flyt, innfører man sosialdemokratiske likhetsregler som er så rigide at det vil senke velferdsstaten. Ikke noe land har råd til de trygde og velferdsrettigheter som EU pålegger medlemslandene å gi andre lands borgere, ikke når det kommer på toppen av folkevandringene fra den tredje verden. Hver gang et medlemsland ymter om en innstramming, slår Brussel voldsomt tilbake. Ingen sirkler får røres: Det skal være fri flyt, både av mennesker og rettigheter. At dette ikke kan gå i hop på litt lengre sikt kan selv et barn forstå. Utjevningen mellom landene i Europa skjer ikke fort nok til at systemet kan bli bærekraftig.

Brussel står m.a.o. også for en pose-og sekk-holdning.

Pose- og sekk vil si at man vil slippe vanskelige valg. Man tåler ikke ubehag og konflikt. Overført på forsvar: Man vil ikke ha utgifter, men satser på dialog. Man liker ikke krig.

Her er det dype forskjeller mellom Europa og USA, selv under Obama, og det viser seg nå i synet på og vilje til sanksjoner mot Moskva.

Skal man kunne håndtere virkeligheten må man både ha en dose ydmykhet og evne til å tåle verdens brutalitet.  Europa forveksler det med å tåle med å akseptere, og siden moralismen står i høysetet avviser man brutaliteten. Det er det samme som å avvise verden, og benekte problemene.

Dette gjør Europa svakt i møte med brutalitet som politisk system. Dialog er blitt eneste måte å forholde seg til verden på. USA har, hva man ellers måtte mene om klokskapen i den førte politikk, opplevd fienden på nært hold i tre brutale kriger.

Fellesnevner er konkurranse og brutalitet. En realitetsorientert person forstår problemene og tar dem inn over seg.

Den som ønsker å flykte fra dem kan benytte ulike teknikker. F.eks. kan man si det er noe galt med den som forsøker å ta verden inn over seg og bli en vinner.

Politisk korrekthet er et filter som skal beskytte et kollektiv mot ubehagelig informasjon.

Kjos’ strategi slår inn i den norske harmonimodellen, og det vekker motvilje. Heller da krafse i selskapets og hans selvbilde og late som om omdømmetapet kun er selvforskyldt.

Kjos’ opplevelse av å bli motarbeidet kalles «konspirasjonsteorier».

Alle som forsøker å tilbakevise og forsvare seg mot forsøk på å tegne et systematisk negativt bilde, får slengt konspirasjon i ansiktet. Det er blitt en effektiv måte å stemple kritikk på.

I Victoria-tiden ble kvinner kalt hysterikere. Nå kalles man paranoid og konspirasjonsteoretiker.

Det fungerer på samme måten.

Utad fremstiller pressen det som om de forsvarer et humant arbeidsliv, fellesskapets interesser er like de ansattes.

Men dette er et forenklet bilde.

Noe av det mest smertefulle er å blottlegge at interesser kolliderer. Det gjør de mer og mer i vår globaliserte verden. Men den sosialdemokratiske harmonimodellen er allergisk mot motsetninger som krever vanskelige og smertefulle valg. Noen må nødvendigvis bli tapere.

Ytringsfrihet og opplysning kan være en måte å gjøre det lettere å svelge bitterheten på. Man vet i det minste hvorfor det gikk som det gikk.

Det gjør man ikke når den ene part stemples som umoralsk.