Kommentar

Vi skriver mye om verden der ute, og folk derfra som kommer til oss. Hvem henvender vi oss til? Hvem er samtalepartneren og hvem svarer?

Den gamle måten er at norske diskuterer seg imellom ut fra norske premisser. Det er en helt spesiell samtale, med egne koder. Tidligere var det Samtalen, men det kjennes ikke slik lenger. Hvorfor?

For at en samtale skal leve og blomstre må den være åpen, nysgjerrig og i stadig utvikling. Det synes jeg ikke den norske samtalen om oss og verden er. Den har kjørt seg fast i mønstre, og man snakker ikke lenger sammen.

Grovt sagt er det to fløyer: en toleranse/dialog-linje og en reaksjons-linje, som ser at toleranse kan beskytte eller slå over i det motsatte. Altså at verdier kan bli snudd på hodet, og bli til sin motsetning. De er ikke konstante, og vinnes ikke en gang for alle.

En stor del av denne kritikken har dreid seg om islam fordi islam er i krise og viser klare illiberale trekk.

Den norske debatten har gått tregt og vært noe stusselig, fordi motkreftene har vært så svake. Frp har skygget for at det finnes en annen mer intellektuell opposisjon, som er kritisk uten å være populistisk.

Det er ikke vanskelig å gi Hege Storhaug en stor del av æren for at det nå er lov å reise kritiske spørsmål. Hun har lykkes fordi hun har jobbet konkret med mennesker. Det forstår folk.

Hallgrim Bergs bok er et barometer på situasjonen. På det intellektuelle felt står det fremdeles dårlig til. Man havner raskt i låste posisjoner. Man hamstrer argumenter som kanonkuler for å skyte dem mot fienden. Det er ikke slik en skikkelig debatt skal fungere. Man skal hente noe fra seg selv, og by mer på seg selv som menneske, fordi dette berører oss i videste forstand.

Berg burde tydeligere ha markert at vi lever i en verden der ikke bare nye landsmenn skal integreres, men hvor også Norge må integreres i verden. Det vil være smertefullt for innvandrere, men også for nordmenn.

Noe av det verste med den sosialdemokratiske harmoni-modellen er at den unngår smerte. Den er smerte- og konfliktsky. Men selvfølgelig er en enorm påkjenning å bli transportert fra den pakistanske landsbygda til det moderne Norge. Selv innfødte har problemer med å henge med!

Man bør erkjenne deres smerte og samtidig ikke fire på kravene. Hvis myndigheter, sentralt og lokalt, begynner å gi privilegier i form av adskilt gymnastikk, fritak for ditt og datt, fra musikkundervisning til klasseturer, er løpet kjørt. Det er de små skritt som fører til et kumulativt nederlag. De innrømmelser man kommer med vil bli svært vanskelig å ta inn igjen. Det er faktisk en tendens man ser over store deler av Europa: forståelse for at religionen må få større plass i det offentlige rom. Da er løpet kjørt. Da slipper man løs krefter man aldri vil greie å kontrollere.

Hva er det nordmenn må tåle: De må tåle at det blir andre måter å være norsk på. De må innstille seg på at det ikke lenger dreier seg om «den gamle måten» hvor vi kjente kodene. Nå blir det helt andre koder å interessere seg for, hvis vi skal forstå naboen eller krigen i Irak og Afganistan, der barnebarnet tjenestegjør.

Sagt på en måte: Hvis man skal kritisere «muschlimer» og islam, må man samtidig ta seg bryet med å studere tingene. Det må være en viss gjensidighet.

Jeg tror faktisk at mottakerne registrerer at det ikke bare er kanonkuler som farer gjennom lufta: at det ligger oppriktighet bak, et ønske om å finne ut av hvor vi står, hva som skjer. For det er stort.

Lerret er umåtelig. Det er som Jorge Luis Borges skrev om i historien om biblioteket: Verden i forholdet 1:1.

Reisejournalistikken representerer på mange måter en a la carte-holdning. Verden er der til din fornøyelse. Forsyn deg.

Den åpenheten og frie kritikken jeg snakker om har et stort element av forpliktelse, til å sette seg inn i og forstå.

Det burde komme stor litteratur og journalistikk ut av dette, for mulighetene har aldri vært større til å forstå verden. Før var det fritid og ferie. Nå er det påtrengende. Hvis vi skal forstå hva naboen sier, hvis vi skal forstå den verden vi lever i, og hvilke prinsipper vi må følge for å leve sammen.

Jeg fikk igår et brev fra en iraner bosatt i Norge som lenket til et fint bilde på sin blogg: Ord. Her lærte jeg om video-opplastning på blogg. Det lå et program om Iran av en kjent BBC-journalist. Siden var estetisk: Her ligger film om Beatles, bilder fra og om Iran.

Den virtuelle verden lar oss dele og utveksle tanker og faktisk følelser. Det gir en nærhet, en følelse av nysgjerrighet og enorme vistas.

Jeg blir mye mer nysgjerrig på denne samtalen enn på en norsk kommentator som Håvard Simensen, som forsøker å debattere, men kun er ute etter å ri sine kjepphester og få rett. Det er en gammel, white, thirty-something, male-greie, og totalt uinteressant. Hanekamper kan gjøres på andre måter.

For første gang merker jeg at det er samtalepartnere der ute, fra verdener som er totalt forskjellig fra vår, som deler noen av de samme verdier og interesser. Det er faktisk slik at Ayaan Hirsi Ali, Shakil Rehman, bloggeren Mamod Hamze og filmregissøren Hisham Zaman har noe til felles: De snakker et språk som søker mot respekt for individet og sannheten. Her er store utfordringer for å forstå hva som blir sagt. Noe av konteksten må være riktig: Man må forstå hva slags styre det er i Iran, og være litt mindre opptatt av å rulle USA i tjære og fjær.