Kommentar

Thomas Hylland Eriksen ser et samfunn preget av frykt, mistenksomhet og nostalgi. Jeg ser noe helt annet. Jeg ser en verden som blir mer og mer fargeblind, som tar mennesker for hva de er.

Dette nye fellesskapet er ikke grenseløst tolerant, slik det offisielle Norge har vært til nå. Det tolerer ikke folk som vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, og som ikke ønsker å delta.

Det er ute blant folk at man opplever disse forvandlingene, ikke i mediene. Der er det enten himmel eller helvete, og svært sjelden personlige opplevelser. Det er tross alt i hverdagen de fleste av oss lever, men journalister og akademikere gjør visst ikke det.

Det fargerike fellesskap har kommet forholdsvis sent til Øvre Romerike. Men de siste to årene har mye skjedd.

To aha-opplevelser fra de to siste dagene. Min mor er på sykehjem. Der fikk de nylig ny bestyrer, en med kroatisk navn. Og han er ikke gammel. Det er et tegn på at det er muligheter. Han er heller ikke redd for å sette grenser.

Tirsdag var jeg på besøk og ble møtt av en svart afrikansk kvinne med skinnende hvite tenner. Hun snakket perfekt norsk, øynene og smilet var store og varme. Hun var helt avslappet. Da jeg gikk fulgte hun meg til døren. I bakgrunnen satt dagligstuen full av eldre norske damer. Det var den naturligste ting av verden. Da tenkte jeg: For en revolusjon, for en forandring, uten at vi tenker over det, er vi blitt fargeblinde. For ikke så veldig mange år siden ville hun blitt beglodd, nå var det den mest naturlige ting av verden. For menneskene har akseptert at slik er verden: Når du blir gammel, kan du bli stelt av en fra Afrika.

Ikke si meg at dette ikke er stort. Vi har godtatt noe i hjertene. Vi har gitt rom for mennesker av alle slags bakgrunner.

Det andre eksemplet var på skoleavslutningen. På to år har barneskolen fått mange elever fra land utenfor Europa. Skolen er en av arenaene som bringer folk sammen. Jeg hadde observert en kvinne med skaut som likevel hadde et glimt i øynene. Jeg skriver «likevel», for de fleste med skaut har ikke det. De avviser. Men igår hadde hun ikke skaut. Hun hadde derimot langt hår og store øreringer.

Hun fortalte at hun hadde kastet skautet for tre dager siden. H. er født i Kuwait, og har bodd i Basra og Jemen før hun kom til Norge for 11 år siden. Hun hadde besøkt Basra igjen ifjor, og jeg var nysgjerrig på hvordan hun opplevde det.

Felles for samtalen var nysgjerrighet, på hvem den andre var, på bakgrunn, hva man driver med, interesser og meninger. H. var interessert i religion, vi snakket om shia og sunni. Hun fikk vite hva jeg skrev om, og vi var enige om at det vi ikke tåler er mennesker uten humor. Humørløs religion er farlig. Hun hadde også erfart at den brer seg. Derfor liker hun seg i Norge.

Det er noe av det fantastiske ved den globale verden: Verden kommer til deg. Du får Basra rett i fanget, og vi kan diskutere slaget ved Karbala og det du har lest i bøkene – hvordan Jazid nektet vann selv til Alis lille barn, er noe som tilhører hennes bakgrunn. Det gir en helt annen autentisitet.

Det krever at nysgjerrigheten er gjensidig. Det krever også en åpenhet mellom kjønnene. Hvis kvinnene blir avstengt fra fri omgang med nordmenn, kan heller ikke mennene bli integrert. H. har ingen mann. Hun hadde ikke tålt at han kjeftet på henne offentlig og ga henne ordre. Mennesker med et fritt sinnelag finnes over hele verden, og hun var en av dem.

Den globale verden gir mennesker med vinger mulighet til å fly – høyt – og vi må se det for hva det er og gi de gode bekreftelsene. Det er et gigantisk eksperiment, og mennesker som H. forstår godt at det må settes grenser hvis det skal fungere.

For meg og mange andre er Obama symbolet på en slik fargeblind verden. Han ble valgt for sin dyktighet, ikke for sin hudfarge. Slik må det være i den globale verden. Valget av Obama er et slags farvel med de gamle fordommene og skyldbevisstheten. Nå finnes det ingen unnskyldning lenger. Når Obama sier så mye positivt til verdens muslimer, så sier han indirekte: Dere er ikke ofre, men bestemmer deres egen skjebne.

Vi lever i historiske tider, også i positiv betydning. Vi må ikke fokusere så mye på det negative at vi mister det positive av syne. Den menneskelige faktor slutter aldri å spille en rolle.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også