Kommentar

Nesten uansett hvor man snur seg, er det antisystempartier som har hatt vinden i ryggen under valget til EU-parlamentet.

Det kan ikke unngå å gjøre inntrykk når valgvinnerne i Frankrike og Storbritannia – som ikke bare er to av EUs tre største økonomier og de to militært mektigste statene i verdensdelen, men også to stolte kulturnasjoner og toneangivende politiske enheter med en lang, kontinuerlig historie som sådanne – er partier som ønsker et radikalt forskjellig forhold til Europa.

Valgresultatet er en hard dom over den etablerte politiske klassens virke. Men hva blir de politiske konsekvensene?

Om man ser på de forskjellige politiske blokkenes vekt i det nye parlamentet, avtegner det seg et bilde som man allerede har sett f.eks. i Tyskland: Hverken den tradisjonelle høyre- eller venstresiden oppnår flertall alene, ei heller kan de oppnå noen stabil dominans hver for seg ved å innhente støtte hos bevegelser med mindre oppslutning.

Med tanke på at det viktigste for unionens varmeste forkjempere er å holde stø kurs videre, er derfor veien kort til en storkoalisjon av den typen Merkel har inngått. Sosialistblokken og den konservative blokken vil tilsammen kunne frata antisystemblokken innflytelse. Over vedtakene i parlamentet, vel og merke.

Hva angår EU-embedsverket, vil dette naturligvis også, slik den iboende tregheten ved ethvert embedsverk tilsier, holde kursen. Og selv blant dem som har stemt på Front National eller Femstjernersbevegelsen, er det nok mange som innerst inne tenker at det er like greit.

For antisystempartiene besitter ikke de samme solide organisasjonene som de forlengst etablerte partiene. I noen tilfeller er det knapt noen organisasjon overhodet, i andre er det tale om en rudimentær sådan. Og om man går ideene til noen av de nærmeste rådgiverne til Marie Le Pen eller Beppe Grillo litt etter i sømmene, er det lett å bli nervøs ved tanken på hva personer med deres radikale eller dystopiske tanker kunne finne på som teknokrater.

Men i denne vissheten ligger det også en fare for hovmod, ikke minst hos en pampepamp som Martin Schulz og blant hans likesinnede. Disse kan avfeie den dommen som en fjerdedel av velgerne i EU har felt, som ekstremisme. Ekkoet fra don Schulz vil lyde hos fremtredende politikere også i viktige unionsland som Frankrike og Italia.

Nå er det dessverre slik at evnen til å utvikle, opprettholde og forsvare et demokrati ikke er blant de sterkeste sidene hos den politiske klassen i eurosonens tre største økonomier. Det er derfor all grunn til å tro at disse, i mangel av et politisk talent som kan gi et konstruktivt svar på velgernes advarsler, vil ønske å gi full gass videre mot tettere union.

Men i London sitter en statsminister ved navn David Cameron som har fryktelig lyst til å bli gjenvalgt til neste år. Det britiske parlamentsvalget skal etter planen finne sted i mai 2015. Nigel Farage har blod på tann, og kommer ganske sikkert til å bruke de tolv månedene godt. Og Cameron vet godt at han vil tape det valget med mindre han kan overbevise store deler av såvel UKIPs som sine egne velgere om at han mener alvor når han på Storbritannias vegne forlanger en annen kurs for EU hvis øyriket skal være med videre.

Dansk Folkeparti, som til forskjell fra UKIP ikke er EU-abolisjonister, sier helt klart fra om at det er dette de ønsker. De vil ikke ut av unionen, de vil ha makt tilbake fra unionen. Men Danmark har ikke tyngde nok til å lage problemer for unionen ved ikke å sitte stille i båten. Det er helt andre land som virkelig teller.

I de fleste av disse landene er toppolitikerne imidlertid teknokrater uten nevneverdige lederegenskaper. Så et vektig svar på utfordringen fra antisystempartiene som består i noe annet enn å vise dem fingeren og kjøre på videre, og på den måten skape ytterligere polarisering i unionen, kan vanskelig komme fra noe annet sted enn Storbritannia. There’ll always be an England, and England shall be free.