– Det er en sorgens dag for hele Europa, hulket Sveriges egen omreisende predikant i rasisme, nasjonalisme, fascisme, nazisme og all landsens ulykker for øvrig, Henrik Arnstad, 30. september. Man skulle tro det var Svartedauden som var i anmarsj, men det var verre enn som så: Frp var på vei inn i Norges regjeringskontor. Avisen Dagens Nyheter (DN) var da som nå behjelpelig med å spre Arnstads sørgelige budskap til verden.

I et land med dårlig grobunn for fanatikere er det få som tar slike for pålydende når de dukker opp, så da Arnstad – forfatter og journalist med en bok å selge – meldte seg med en skingrende artikkel i Aftenposten i mai, fikk han svar på tiltale. I prosessen ble det også slått fast at Arnstad er en heller upålitelig kilde, og professor ved Oxford Brookes University, Roger Griffin, som Arnstad ellers siterer flittig, måtte beklage at han hadde skrevet en «uvitende kommentar» basert på Arnstads utlegninger.

Siden har det vært lite interesse å spore for Henrik Arnstads person og virke i Norge. Ikke så i svenske medier. Der feirer man både mannen og monomanien hans.

14. oktober ga derfor DN plass til nok et overdrevet angrep på det grusomt rasistiskfascistisknasjonalistiskekstremistiske Norge. De av oss som er kjent med norske forhold, kunne med forbauselse konstatere at den groveste salven ble sendt i retning av – foruten Breivik-partiet, selvfølgelig – saktmodige Sosialistisk Venstreparti og innvandringsvennlige Civita.

Det siste var forresten litt av et sammentreff, ettersom det tilfeldigvis var Civitas Bård Larsen som sto i spissen for den like ureglementerte som uhørte motbøren Arnstad støtte på i mai. Slikt forekommer rett og slett ikke i dagens Sverige. Med mindre man er rasist, fascist, nasjonalist og nazist selv da, naturligvis.

Islamhatet finns även inom den norska vänstern, exempelvis Sosialistisk Venstreparti som – på fullt allvar – föreslog att myndigheter skulle tvinga sig in i minoriteters hem. Man skulle där genomföra förhör, för att säkerställa att de boende ”inte bryter mot norska kärnvärden”.

Civita og sosiolog Pål Veiden fikk passet sitt påskrevet under den veloverveide og sobre overskriften Att kidnappa barnen:

Inte bara FrP och Høyre omfattar hatet mot romer. Grövst har den liberala och inflytelserika tankesmedjan Civita varit. Denna har beställt en rapport från en av sina projektledare, sociologen Pål Veiden, som fastslår att romerna bör berövas sina barn. Romerna kollektivt skiljer sig från andra kulturer eftersom de inte vill arbeta utan föredrar att tigga. ”Det upprätthåller fattigdom och de blir aldrig integrerade. Jag tror det vore en stor fördel om fler romska familjer [‘flere romfamilier’] fråntogs sina barn.”

Det ble for drøyt for Kristin Clemet (H), Ketil Raknes (SV) og Øyvind Strømmen (MDG), som dagen etter skrev et tilsvar til Arnstad og sendte DN. Underveis hadde en svensk komiker gjort samme tabbe som Griffin: han hadde stolt på Arnstads dramatiske, men ukorrekte påstander og fremført dem hos Skavlan. NRK klippet det følgelig vekk fra den norske sendingen, og sendte dermed svenske medier opp i det røde felt. DN fulgte opp med to sterkt Norges-kritiske artikler. Men hvor ble det av Clemet et als tilsvar?

Øh, vel – det hadde den feilen at det var underskrevet av flere da, serru: – Vi er generelt skeptiska mot debattartiklar med flera undertecknare, forklarte kulturredaktøren i DN, Björn Wiman, pedagogisk.

Javisst. DNs generelle skepsis til denslags er åpenbar:

10. november: 3 underskrivere.
11. november: 4 underskrivere.
13. november: 3 underskrivere.
14. november: 2 underskrivere.
16. november: 8 underskrivere.
18. november: 2 underskrivere.
19. november: 2 underskrivere.

Du skjønner tegningen. Det spørs om Wiman ikke bare har nordmenn mistenkt for å være elleville rasister, men også for å være ute av stand til å lese.

Men Clemet er en stayer og gir seg ikke. Etter litt frem og tilbake finner DN äntligen frem til den her ursäkten: Den er ju for lang, förstås: – Den är for lång i nuvarande skick, men ca 4000 tkn får plats, forhoppningsvis under nästa vecka, svarer redaktør Malin Ullgren.

Mindre enn ett døgn senere får DN tilsendt teksten i ønsket lengde. Den har hele tiden vært ferdig oversatt til svensk. Datoen er blitt 25. oktober. Så hva nå da? Jo, artikkelen skal publiseres, man vet bare ikke riktig når enda. Det vet man fortsatt ikke da datoen blir 15. november, og DN allerede har publisert fire artikler av den typen de er generelt skeptiske til å sette på trykk.

18. november – over en måned etter at DN publiserte Arnstads grove og feilaktige kritikk – mister Clemet tålmodigheten og publiserer innlegget og en kommentar på hhv. Civitas nettside og egen blogg. Samme dag oppdager hun en tweet fra den glade fascist-jeger, hvor han skriver at han allerede har svart på det stadig upubliserte tilsvaret, og at «artiklarna är på väg in».

– Betyr dette at Henrik Arnstad har fått lese vår artikkel og svare på den før vi har fått vite når og i det hele tatt om artikkelen vår kommer på trykk?, spør Clemet Wiman.

Æh, ja, det gjør det. Og nå har DN endelig fått den ultimate unnskyldning for helt og holdent avvise Clemets, Raknes` og Strømmens artikkel: den er, etter en måned med snodige påskudd og manglende svar fra DNs side, blitt publisert et annet sted. Wiman unnslår seg heller ikke for å gjøre oppmerksom på at det er et brudd på deres felles overenskomst:

Hej Kristin,
Vi hade, som du vet, planerat att publicera er replik, därav uppmaningen att korta det första förslaget. I direkt anslutning till er replik hade vi också avsett att publicera ett kort svar av Henrik Arnstad. Därför har han läst er replik. Detta är ett helt normalt redaktionellt förfarande.
När er replik nu är publicerad i ett annat sammanhang, blir den dock följaktligen mindre intressant att ha i DN Kultur.
Vi beklagar att det tagit tid att hitta plats för replikväxlingen och att ni valde att publicera artikeln i en annan kanal, och inte som vi kommit överens om i DN.
Bästa hälsningar
Björn Wiman

Ikke bare har den uetterrettelige Arnstad lest og svart på en artikkel som aldri ble publisert, men han har også rettet opp en feil om Pål Veiden og Civita i sin opprinnelige artikkel; en feil Clemet, Raknes og Strømmen altså påpekte i det uteblitte tilsvaret. Rettelsen bærer denne merknaden fra Arnstad: «I en tidigare version var citatet av Pål Veiden inexakt återgivet. Det är nu rättat, efter påpekande från uppmärksamma läsare. Jag tackar för hjälpen med detta!»

Som et ytterligere brudd på Geneve-konvensjonen oversender Clemet e-postutvekslingen mellom seg og DNs redaksjon til redaktør Helge Øgrim i fagbladet Journalisten.no, som legger ut alt sammen.

Øgrim får raskt svar. – Anklagene om sensur er absurde, bjeffer Wiman.

Hvor absurde? Så absurde at når Vårt Land (VL) ringer DNs redaksjon for å få en kommentar, er det ingen som føler for å gi dem en. VL blir satt over til både nyhetsredaktør, debattredaktør, pressetalsmann og ansvarlig redaktør, men samtlige viser til hverandre og til kulturredaktør Wiman, som visstnok er på ferie. – Etter å ha tatt rundt ti telefoner med ulike personer i Dagens Nyheter, har det ikke lyktes Vårt Land å få en kommentar, skriver VL.

For oss som følger med på det svenske debattklimaet kommer ikke DNs unektelig spesielle fremgangsmåte som noen overraskelse. Heller ikke at svenske journalister har ekstraordinært lavt omdømme i befolkningen, hvor bare 24 prosent har tillit til dem. Det er som regel en grunn til sånt. Det er også en grunn til noen av oss har ropt varsku om debattklimaet i Sverige og svenske journalisters samt etablerte samfunnsdebattørers troverdighet når det gjelder alt som har med innvandring og/eller rasisme å gjøre, og den er ikke at vi sitter og finner på ting fordi vi ikke har noe annet å gjøre.

Men nå som norske medier og samfunnsdebattører har fått et bedre innblikk i det svenske mediers debattkultur ved at DN har blottlagt sine holdninger til kvalifiserte motforestillinger til den verdensanskuelsen de abonnerer på, kan vi kanskje regne med at færre stiller seg til rådighet neste gang svenske ditto søker å skaffe seg oppmerksomhet ved å snu sitt innenriks hysteri mot Norge? Svenskene er så uheldige å ha et nær samlet pressekorps og etablerte samfunnsdebattører hvis fremste hobby er å sparke fotball med sine angivelig rasistiske lesere med feil innvandringspolitiske meninger. Finnes det i det hele tatt et rasjonelt tenkende menneske som ser noen grunn til å importere et slikt samfunnsklima hit?