Kommentar

Enhver kultur har en kjerne. Den vestlige kultur har hatt et gudsbilde som kjerne, og dette bildet er samtidig et bilde av Den andre, for Gud skapte mennesket i sitt bilde ifølge Første Mosebok.

Dette er bilder som overleveres umerkelig av tradisjonen.

Men kjernen i dagens kultur – ikke den dype som fortsatt overlever ute blant folk, ikke på grunn av, men på tross av – synes å være den motsatte: et angrep på gudsbildet. Det betyr at kulturen er i strid med seg selv, og det er en kamp med skjebnesvangre konsekvenser. Likevel blir den knapt nok omtalt.

Hvordan kan en så grunnleggende konflikt pågå ubemerket?

Fordi de som sitter med definisjonsmakten og fører krig mot det kristelig-humanistiske gudsbildet, benytter alle midler til avlæring. Deres viktigste knep er nettopp fortielsen, den systematiske utluking av kristen symbolikk og forbindelser skapt av historie og tradisjon.

Derfor denne følelse av brudd, av caesur, som i en revolusjon der båndene rives over.

Tradisjonens hjul spinner i løse luften. De må ha menneskelig kontakt for å leve videre, ellers stanser de.

Det tar tid før dette demrer, før man tør å bruke slike ord, men etter hvert som man arbeider seg innover og borer dypere, dukker erkjennelsen opp.

Det er en overraskende erkjennelse, et resultat av følelser og refleksjon rundt dette merkelige: Fra man står opp om morgenen merker man et vedvarende ideologisk press, som en tromme – tam, tam, tam. Uavlatelig. Det irriterer og suger krefter. Helt til man forstår at dette ikke er påvirkning i vanlig forstand. Påvirkningen skjer langs bestemte ideologiske linjer, og det egentlige målet er gudsbildet, fordi det er det som gjør oss humane.

Vår humanitet er på et merkelig vis forankret i noe utenfor oss. Hvordan dette foregår, er ikke lett å si. Det unndrar seg rasjonell forklaring. Men det finnes uttrykt i historien om Gud som skaper mennesket i sitt bilde. Og hvem kan tenke seg antikkens kunst uten denne forståelse? Selv om denne kunsten oppsto lenge før kristendommen. Slik har disse to smeltet sammen: Skapelsen og skulptur og kunst, kjærligheten til det menneskelige, med innskriften over templet i Delfi: Kjenn deg selv! og vestlig billdedmaleri, som er utenkelig uten Ecce homo! Se dette menneske! Jesu liv og død.

Alt dette er det som tilsammen er Vestens genius, og det er knyttet til et gudsbilde som er nedlagt i oss.

Men den politisk korrekte eliten har hatt det motsatte som forbilde: å bevise det vestlige menneskes ondskap – hva vi har gjort mot De andre.

Måten denne undervisningen skjer på, har som resultat å utviske forestillingen om gudsbildet inne i oss. Det som foregir å være rettferdighet og medfølelse, er i realiteten et angrep på det viktigste i vår kultur.

Det fortjener kun betegnelsen anti-humanisme. For det er det det er. Bak fortellingene om Europas grusomheter i koloniene, imperialisme og nykolonialisme, slaveri og rasisme, ligger forestillingen om at Vesten av natur er ond, og eneste måten å gjøre godt igjen er å dele godene. Dette evangeliet har Den norske kirke gjort til sitt. Gjelden er bunnløs, akkurat som synden, og vi kan aldri håpe å bli syndefri. Her kommer ingen Jesus til hjelp og dør på korset, vi kan bare håpe på midlertidig tilgivelse ved å betale og betale. Nåde finnes ikke.

Pascal Bruckner beskriver denne masochismen glimrende i boken Botferdighetens tyranni.

Underkastelsen har også et sadistisk element: Man er underkastende overfor de fremmede som representerer «ofrene» og aggressiv mot medlemmer av ens eget folk som bærer på skyld.

Dette er ikke bare en historisk skyld, men også en samtidig, for grumset trives i folkedypet og må kontinuerlig bekjempes. Det gir seg også utslag som islamofobi, og her kan man utnytte jødenes lidelser i dagens politikk.

Det finnes knapt noe område av tilværelsen som ikke politiseres. Man ønsker å trenge inn på alle områder, selv de mest private og personlige. Det er selve personligheten som forsøkes preget.

Denne politikken har totalitære trekk. De kommuniseres i alt som publiseres, og gjør Samtalen til noe merkelig. Språket vrimler av eufemismer, ord som har forskjellige betydninger, brukes på én måte, men betyr noe annet.

Hvordan kan man stå imot? Det er lett å bli trett av den kontinuerlige sperreilden. Mange trekker seg tilbake til sitt eget. Men man slipper ikke unna. Kjennetegnet på det totalitære er at det ikke finnes noe privat rom. Mennesket tør ikke en gang innrømme overfor seg selv. Det har ikke lenger noe instrument til å ta et slikt oppgjør. Det er blitt fange av systemet. Eller?

Det eneste som kan bryte disse lenkene er det levende Ordet. Men for å gripe det må man ta et sprang. Man må ta et brudd med den vedvarende propagandaen som utgår fra Senteret.

Ordene ligger der, like friske som da de ble skapt for mange hundre år siden, eller i forgårs, enten det er Salmenes bok eller T.S. Eliots dikt. Man må tro, man må gi seg hen til dem for at de skal åpne seg og slippe deg inn.

Det er noe av det mest forferdelige som skjer: når dørene til disse skattene lukkes, og nye generasjoner ikke forstår hva som sies.

At det skjer er ikke tidens gang, det er noen som aktivt arbeider for å kutte forbindelsen/lukke døren. Slik at de kan skape et nytt utopia. Men ingenting tyder på at dette nye vil bli noe bedre enn de foregående.

Les også

-
-
-
-
-

Les også