Gjesteskribent

«Alt ser annerledes når du har sett ordet dø foran navnet ditt.», skriver den amerikanske jusprofessoren Karima Bennoune.

I årevis har vi hørt i media og i debatter det samme utsagnet. Hvorfor går ikke muslimer ut og demonstrerer mot ondskapen og faenskapen som skjer i religonens navn? Hvorfor er de så stille? Bennoune spør: «Hvor godt har vi lyttet?»

Karima-Bennoune-e1383380947630

Karima Bennoune er en amerikansk jusprofessor av algerisk opphav. Bennoune er en menneskerettsaktivist og styremedlem i den feministiske organisasjonen WLUML (Women Living Under Muslim Laws). Bennoune regner seg selv som en agnostiker og kulturell-muslim. Hun anerkjenner den kulturelle og spirituelle arven fra islam. Dette er en av grunnene til at hun anser fundamentalismen skadelig for de troende og religionen. Fundamentalismen frarøver mennesker deres frihet.

I nesten 400 sider med vitneskildringer blir leseren tatt gjennom en verdensomfattende reise i Your Fatwa Does Not Apply Here. Bennoune har reist til over 20 land. Hun har intervjuet godt over 200 personer med muslimsk bakgrunn under denne reisen. Hun har reist til land (og områder) som Mali, Dagestan, Pakistan, Tyrkia og Algerie – for å nevne noen få.

Bennoune begynner med å fortelle om den første gang hennes familie ble truet av fundamentalister. Det var under den algeriske borgerkrigen. Faren hennes, den frittalende sosiologen Mahfound Bennoune havnet i dødslista til GIA. Terrororganisasjonen GIA herjet i Algeria under 90-tallet. Under den algeriske borgerkrigen som varte fra 1991 til 2002 mistet ca 150 000 mennesker livet. Bennoune og andre har i ettertid kalte de systematiske attentatene på algeriske (majoriteten av dem sekulære) intellektuelle for «intellectocide».

Bennoune har i hennes nye bok Your Fatwa Does Not Apply Here skrevet en viktig og enestående bok hvor vitneskildringer er sentrale. Men hvor det overordnede budskapet er internasjonal solidaritet.

I boka blir leseren kjent med mennesker som er fortroppen i kampen mot den religiøse og ideologiske fundamentalismen i deres samfunn. Vi møter på mennesker fra alle lag i samfunnet. Advokater, kunstere, journalister, forfattere, husmødre. Kvinner og menn. Gamle og unge. Folk som har merket ekstremismen på kroppen men som fortsetter kampen, for eksempel en rullestol-bruker i Algerie som er en aktiv menneskerettsaktivist.

Bennoune har intervjuet sudanske feminister som risikerer å bli pisket fordi de ikke var sømmelig kledd ifølge det statlige moralpolitiet. Unge iranere som tolker og bruker opplysningsfilosofen Spinoza i deres motstand mot fundamentalismen. Afghanske feminister som på tross av å leve i et sterkt patriarkalsk samfunn organiserer 8.mars demonstrasjoner i Kabul.

Vi møter Maria Bashir – Afghanistans eneste kvinnelige statsdvokat som har over 20 livvakter. Og som på tross av at det har vært flere attentatforsøk mot henne fortsetter jobben – som hun selv sier er «for det afghanske folket».

På tross av trusler fra islamistiske terrorister fortsetter den pakistanske teater-direktøren Faizan Peerzada å sette opp dramastykker til glede for sivilbefolkningen i Lahore. Barnefamilier, unge og gamle møter opp – selv om faren for å bli utsatt for vold fra ekstremister som ønsker å drepe kunsten og kreativiteten ved å drepe uskyldige mennesker er tilstede.

Det menneskene som Bennoune presenterer i boken har til felles er at de representerer en stemme som er nærmest ikke-eksisterende i islam-debatten vi har i Norge (eller Vesten generelt). Bennoune skriver at grunnen til dette er ikke bare fordi fundamentalister er høylytte. Men fordi vestlig media er flink til å gi dem plattform – på bekostning av de frihetselskende og demokrativennlige stemmene.

På grunn av den konstante offerrollen fra selverklærte og såkalte moderate muslimske ledere forsvinner disse viktige og genuine stemmene. De forsvinner i mengden av intetsigende debatter, i rasismebeskyldningene, i kulturrelativismen, i den evinnelige påpekningen av selvfølgeligheter, i dyrkingen av de lave forventningers rasisme, i gaulingen til høyreekstremister og venstrevridde apologeter for tulleord som islamofobi.

Til og med når disse stemmene blir truet og angrepet i gater i Skandinavia – gater som er nær oss skjønner ikke mange av oss at det er et mønster tilstede og ikke snakk om isolerte enkelthendelser. Mange av oss lærer dermed ingenting av disse hendelsene. Uenighet kan vi fint leve med – vold og trusler kan vi ikke.

Det andre disse menneskene har til felles er at samtlige har muslimsk bakgrunn. De er interne kritikere – motstandere som ikke ønsker å overgi deres frihet, samfunn og religion til fundamentalistene. Fundamentalistene skal ikke ha monopol. Disse stemmene er den progressive siden i den muslimske kulturkampen. Det skulle bare mangle at vi vet om deres eksistens.

Bennoune er for øvrig tydelig når hun skriver «muslim heritage» – fordi dette er en heterogen gruppe. I denne gruppen har man alt fra folk som er praktiserende muslimer til de som er som Bennoune – «gjennomgående» sekulære og ikke-praktiserende.

Det er sjeldent jeg ser på Skavlan, men den 25.10.2013 var unntaket. Da fikk Skavlan besøk av den unge afghanske aktivisten Malala Yousafzai. Noe av det som satt seg fast i mitt minne var noe Malala sa under intervjuet. Det var hva Malala svarte når folk fra sivilbefolkningen i Swat-dalen spurte: «Hvorfor vil du ikke heller være taus om Talibans herjing? Når det er terrorister overalt (…) kommer de til å drepe dere:» Hva var den unge Malalas svar? (…) det er bra å si ifra og så bli drept. Det er det jeg velger.» Dette valget førte nesten til at Malala mistet livet ifjor.

algerie.tahar-djaout

Det var noe lignende den algeriske forfatteren og journalisten Tahar Djaout sa for over 20 år siden. «Taushet er død, hvis du er stille, dør du, og hvis du snakker, dør du. Velg da å snakke og dø.» Djaout var en uredd forfatter som forsvarte ytringsfriheten og sekularismen i sine utallige artikler og bøker. Han ble drept av GIA i 1993, utenfor sitt eget hjem.

Malala har blitt et viktig symbol for mange mennesker. Alle (med visse unntak – noen konspiratoriske landsmenn av hennes) har tatt den unge jentas budskap til seg. Fra Dronning Elizabeth til Barack Obama. Men spørsmålet er hvorvidt alle ser at Malalas engasjement ikke handler bare om retten til utdanning for jenter (og kvinner), men er også en del av den globale motstanden mot fundamentalismen som Bennoune skriver om. En reaksjon mot en ideologi som vil heller se skolejenter forgiftet enn at de skal sitte foran skolebenken og få seg en utdanning som vil komme dem og samfunnet til gode.

Mange av disse menneskene (inkludert Malala) kan fort og feilaktig bli framstilt som ofre og ikke det det egentlig er: en gruppe frittalende mennesker med muslimsk bakgrunn som kjemper mot en menneskehatende ideologi.

Vi må aldri tro at disse menneskene er ene og alene ofre. Deres fortellinger bør være en wake up call for alle oss. Solidaritet med disse menneskene er mye viktigere enn at vi skal bagatellisere og forstå-oss-ihjel på totalitære banditter som Aftenpostens Inger Anne Olsen gjør her.

De som fortsatt har en vane med å bagatellisere bør notere seg den danske islamforskeren Mehdi Mozzafari hovedbudskapet i hans nyeste bok: «Islamismen er i ideologisk slekt med fascismen, kommunismen og nazismen. Det er den orientalske totalitarismen.» Vi ville aldri bagatellisert den oksidentalistiske totalitarismen, hvorfor den orientalske?

 

Mohamed Abdishazans innlegg ble opprinnelig publisert på Verdidebatt 11. november 2013.

 

omslag.Your-Fatwa-Does-Not-Apply-Here