Foto: Bente Haarstad.

Når regjeringen i den nye perspektivmeldingen later som om innvandringen er bra for statsfinansene, etter at spørsmålet har vært gjennomutredet med motsatt konklusjon i femten år, tar man seg i å lure på om det finnes intelligent liv med selvrespekten i behold i styre og stell i Norge – særlig fordi ingen toneangivende personer protesterer.

Heldigvis finnes det liv av den skisserte typen utenfor makteliten. Og akkurat idet ting ser som svartest ut, dukker det plutselig opp et menneske utenfor maktens sirkler som har noe fornuftig å si om temaet.

Kampanjen til støtte for familien på Tøyen politiet lovlig ville kaste ut av en kommunal leilighet de ikke lenger hadde rett til, har utløst en reaksjon fra statsviteren Åse Thomassen:

«Somaliere i Norge er en historie om dårlig integrering» og svært lav yrkesdeltagelse, fastslår hun i et innlegg i Nettavisen. Thomassen finner det problematisk at somaliere i Norge har fått spesialbehandling så lenge:

Allerede for 20 år siden tok et enstemmig bydelsutvalg på Østensjø opp at norsk-somaliere fikk disponere rekkehus av kommunen. Det var naboene som hadde sendt brev til bydelspolitikerne.

Naboene måtte ofte jobbe i 20 år for å få råd til tilsvarende. Slikt blir det sosiale gnisninger av. Bydelen fikk svar fra Oslo kommune. Der stod det om rettigheter til antall kvadratmetre når de har mange barn.

Thomassen bringer tankene hen på Rune Gerhardsen, som i boken «Snillisme på norsk» så tidlig som i 1991 kritiserte særbehandlingen av innvandrere, blant annet gratis utdeling av kapitalvarer som andre måtte spare til. Gerhardsen ble til de grader nedsablet av sine egne at boken kom til å markere begynnelsen til slutten på en lovende politisk karriere i Arbeiderpartiet. Han ble riktignok byrådsleder i Oslo, men kunne ha nådd mye lenger.

Tingene Gerhardsen tok opp, har uansett ikke mistet aktualitet:

20 år etter er ikke situasjonen lysere. Norge har råd til det økonomisk sett, men samfunnet har ikke råd til det sosialt sett.

Somaliere havner også ofte i en fattigdomsfelle. Flere kvinner har store barneflokker. Mange i det norske samfunnet ser seg blinde på hvor mye dette utløser i støtte, men det er kvinnene som selv blir ofre når de blir eldre enn fruktbar alder. Da blir ofte uføretrygd det eneste alternativet.

Norge er basert på at folk tar utdannelse og jobber, konstaterer Thomassen, som åpenbart ikke er skuggeredd, siden hun fastslår at problemet er kulturelt:

Norge har ikke mange jobber til kvinner over 40 år uten utdannelse. Det er en av mange skyggesider ved den somaliske kulturen i Norge. Den er ikke tilpasset det norske samfunnet.

Alle vet dette, men nesten ingen tør å si at kulturen teller i en offentlighet som lever i den flerkulturelle ideologiens paradigme. Alt er liksom like bra. Så langt som det er mellom de modige stemmene på innvandringsfeltet, vekker så krystallklare ord oppsikt.

Thomassen gjør en skarp analyse: Ordninger som var store fremskritt i det Norge som var, er forvandlet til store tilbakeskritt i det Norge vi har i dag. Enslige mødre fikk støtte fra samfunnet, men ingen hadde tenkt på at det kunne utnyttes: I dag kan man spille enslig ved simpelthen ikke å oppgi fars navn.

Hun etterlater ingen tvil om at somaliere i Norge bryter velferdsstatens gamle sosiale kontrakt om å gjøre sin plikt og kreve sin rett:

Den norske velferdsstaten er basert på at alle skal gjøre så godt de kan, og få rettigheter etter behov. Der glipper det med integreringen av somaliere i Norge.

Uærlige aktører har lett spill i en kultur der de fleste både er ærlige og setter sin lit til at andre er det. Et halvt århundres innvandringshistorie har illustrert fenomenet mer enn nok.

Det er på tide å sette foten ned, men det å ta ansvar og vise modig besluttsomhet i ømtålige saker er dessverre heller ingen norsk spesialøvelse.

 

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂