Sakset/Fra hofta

Brennpunktdokumentaren «Norske tilstander» på NRK tirsdag kveld ga flere spørsmål enn svar – og en følelse av avmakt.

Formålet med dokumentaren var åpenbart: å vise at det såkalte Tøyen-løftet ikke har lykkes, millionene har gått til feilslåtte prosjekter – og bidrar til gentrifisering, ikke inkludering av fattige innvandrere. Boligprisene har økt, og de hvite nordmennene har fått hippe spisesteder på Tøyen torg. De fattige innvandrerfamiliene er derimot satt på gata, mens boligene deres er solgt til gode priser på det åpne markedet, fotballklubben er fortsatt lutfattig – og ungdommene driver rundt i gatene og røyker joint, uten fritidsklubbtilbudene de var lovet.

Samfunnet «har skylda», og de stakkars innvandrerguttene har ikke noe annet valg enn kriminalitet og hasjrøyking i mørke bakgater.

Men er det enkelt? Selvsagt ikke. Oslo indre øst har i mange år vært første stoppested for nyankomne flyktninger og asylsøkere, etter asylmottak og bosetting i andre kommuner. Her kommer de til sine egne – og Oslo kommune stiller opp med leilighet og sosialhjelp, selv om mange allerede er bosatt i andre kommuner – der boligene også gjennomgående er rimeligere og større. Barnerike familier, som det framgikk av Brennpunkt, blir da boende i forholdsvis trange leiligheter; det er jo disse det er flest av i indre øst. Mange er fattige, fordi foreldrene ikke er i jobb – og mange bor sammen med såkalte enslige mødre. I dokumentaren møtte vi kun gutter, i seg selv en underlig vinkling. Hvor var jentene? Antakelig hjemme i de trange leilighetene, sammen med mødrene sine. Det ville være høyst upassende om de rekte gatelangs på kveldene.

Guttene vi møtte i dokumentaren, snakket gjennomgående dårlig norsk, til tross for at de var vokst opp i Norge. Hva er sannsynligheten for at de selv skal fullføre skolen med noenlunde resultater og få seg en jobb, i et jobbmarked der de «enkle» jobbene stadig blir effektivisert bort og det stilles stadig større krav til utdannelse? Heller små. Samtidig er det gode penger å tjene, i det illegale markedet og det «svarte» jobbmarkedet.

Vil så fritidsklubber hjelpe disse 16–18-åringene som vi møtte i dokumentaren? Hvordan vil det gå med småsøsken? Og hva med jentene? Vil foreldrene, som antakelig er relativt unge fortsatt, i 30–40-årsalderen, komme seg ut i arbeid? Det kommer mange barn, til tross for at familiene ikke kan forsørge seg selv. De er fattige, men som vi ble fortalt av den ene gutten: i Somalia ble han betraktet som norsk – det vil si: Han har vært i Somalia, antakelig flere ganger – ut fra det han sa. Hvor kommer pengene fra til slike reiser?

Arbeiderpartiet har snudd; de vil at de såkalte oktoberbarna; unge menn fra Afghanistan, skal få bli i Norge. Til tross for at det koster milliarder som kunne ha vært brukt langt bedre i nærområdet. Kanskje kunne noen kvinner og jentebarn fått et mer verdig liv i hjemlandet sitt. Vi har allerede fått mannsoverskudd i Norge, for første gang i historien. Det er bare én grunn til det: innvandring. De unge mennene i Brennpunkt-dokumentaren blir altså ikke alene på Tøyen i årene framover, det kommer flere.

Utfordringene står i kø –  og det vil kreve ytterligere millioner og milliarder; helt til pengekassen er bunnskrapt og tom.

 

Kjøp Kent Andersens bok «Godhetens tanketomme ondskap» fra Document Forlag her!