Kommentar

TV2 sendte mandag en dansk dokumentar om nigerianske prostituerte. Den som så den slapp et liv innpå seg som det er vanskelig å få ut av sinnet. Asylpolitikken forutsetter at jentes sendes tilbake, men når man får deres skjebner på nært hold, blir det en tung avgjørelse.

I Nigeria er det ikke noe å vende tilbake til. Tvert om: hun robbes på flyplassen av kontrollørene for de 100 euro som danske myndigheter ga henne, og kommer pengelens hjem. Der venter trafficking-folkene, som mener hun fortsatt skylder dem penger. Hun er deres slave for alltid. Joy vet ikke hvor hun skal gjøre av seg.

Programmet viste på en overbevisende måte at trafficking ikke er prostitusjon på den gamle måten: jenter som jobber og kan få en sjanse. Dette er slavehandel, og fornedring. Det står ikke tilbake for historiene fra slavehandelens tid. Tør vi ta det inn over oss? Jentene havner opp på våre gater, det er hit de blir fraktet, her de tjener penger for bakmennene, som kontrollerer dem jernhardt. For de nigerianske jentenes del brukes voodoo: det er tett samarbeid mellom prestene og trafficking-folkene. Jentes gjennomgår ritualer der de må drikke blodet fra en levende kylling, dens lever og hjerte. Så tas det blod og hår fra jenta, og dermed er hun bundet. Hvis hun bryter løftene skjer det forferdelige ting med henne.

Joy fortalte om hvordan en purung jente fra Nigeria havner i en slik situasjon:
Foreldrene ser ingen fremtid for barna i Nigeria. De tar imot alle tilbud, og det finnes ingen myndighet som kontroller. Mest ettertraktet er å komme til et «hvitt»land, det har høy prestisje, og foreldrene gir etter for ønsketenkning. Dette vet traffickerne å utnytte: de er utspekulerte nok til å få nyankomne til å ringe hjem og fortelle hvor flott de har det.

Når en mor blir spurt hva døtrene gjør i Europa, svarer hun «frisør» og «motedesigner». Hun synes ikke det er rart at hun ikke har hørt fra dem på flere år. Danske Michelle som følger Joy hjem, blir tilbudt fire småbarn i løpet av én dag: hun kan ta dem med seg, der og da.

Joys lidelseshistorie begynte allerede som 10-åring, da hun ble sendt hjemmefra og utnyttet. Hun falt for en mann som 15-åring, og trodde på ham. Han tok henne med til Mali, der han solgte henne for 1.000 euro. Nå begynner den virkelige prøvelsen. Dette var i realiteten slaveri. Oppkjøperne tvinger slavene til å gå til fots tvers gjennom ørkenen, mot Spania. De får mat en gang om dagen, på kvelden. Joy får en venninne som er gravid: anstrengelsene er for store. En dag tar hun ikke til seg mat, blir syk, føder og dør sammen med barnet. Joy går ikke i detalj, men hun sier de blir misbrukt, mishandlet etter forgodtbefinnende. Hele tiden. Hun treffer en kvinne som lover å ta henne med til Europa. I Spania vil kvinnen at hun skal arbeide som prostituert. Joy nekter og blir slått. Kamera tar en tur gjennom en skog utenfor en by, der hundrevis av prosituerte går mer eller mindre nakne og tilbyr seg. Dette er ikke vanlig prostitusjon. Det minner heller om Romerriket.

Joy blir solgt til mafiaen som tar henne med til Danmark. Her må hun betjene et titall menn om dagen. Det pågår et par år. Når mafiaen er misfornøyd anmelder de henne til politiet. Som papirløs blir hun satt i mottak og blir utvist.

Programmet viste en rute, fra Nigeria til Danmark, det viste hva trafficking handler om, og hva som gjør det mulig. En absolutt forutsetning for trafikken er at «vi», de nordiske samfunn lukker øynene for hva som foregår. Hvis vi tok det inn over oss måtte vi erkjenne: dette kan vi ikke leve med.

Men hva gjør vi?

Det er ikke tilfeldig at jentene kommer fra Nigeria. Nigeria er et land uten myndigheter, uten samfunn. Et land der ingenting fungerer annet enn utnyttelse av andre på alle tenkelige måter. Hvem er traffickere? ble en aktivist i en menneskerettsgruppe spurt. – Det kan være hvem som helst, lød svaret. Det kan være en slektning, en nabo, en «tilfeldig» besøkende, myndighetsperson, anybody. Alle som får muligheten.

I Nigeria er ikke disse jentene verdt noen ting. Ingen bryr seg. Man kan ikke «bare» gi asyl til alle som kommer til Norge. Det vil også være en form for complicity/medskyldighet. Da blir man del av traffickernes nettverk.

Man må arbeide både på det individuelle plan, det politimessige og det politiske. Man må absolutt vurdere om et forbud mot prostitusjon vil fungere, ved å ta vekk store deler av markedet. Det er ikke like lett å drive «hus» med afrikanske jenter fra leiligheter i Norden. Jenten kan ikke bare sendes hjem. Det er å sende dem «down the drain», spyle dem ned toalettet. Politiet må få ressurser og fullmakter til å avsløre traffickerne.

Til syvende og sist må samfunnene de kommer fra reformeres. Afrikanske land må få høre at de tillater slavehandel. Trafficking må opp på den internasjonale dagsorden.

Trafficking er samfunnets underside. Det er en råskap som foregår rett for øynene på oss. At vi tillater det bidrar også til en forråing av vårt eget samfunn. Dette er big business, og «noen» har interesse av at handelen får fortsette.