Demokrater i USA fortsetter å kreve skyhøye «erstatninger» til etterkommere av afrikanske slaver. Utspillene dreier seg neppe om forgangen antebellum, men om nåtidens marxisme.

I forrige uke introduserte kongressmedlem Summer Lee (D-PA) en resolusjon som hun kalte «Reparations Now Resolution». Her tar hun til orde for at regjeringen skal gi økonomisk kompensasjon til etterkommere av afroamerikanske slaver. Under pressekonferansen uttalte hun bl.a. følgende:

«Svarte mennesker fortjener mer enn tanker og bønner. Vi er her for å si at det ikke blir mer venting, ingen flere utvanninger, ingen flere utsettelser av rettferdighet. Vi har krav på oppreisning, vi har krav på erstatning, og vi har krav på rettferdighet.»

Hun fremhevet også at systemisk rasisme fortsatt påvirker svarte amerikaneres evne til å trives og overleve:

«Vi må erkjenne at den systemiske rasismen har fratatt svarte mennesker muligheten til å blomstre og overleve i dette landet helt frem til i dag.»

Lee ble støttet av kolleger som Ayanna Pressley og Rashida Tlaib (to av de progressive damene fra «The squad»), samt tidligere representant Cori Bush, som opprinnelig introduserte resolusjonen i 2023. Resolusjonen tallfester et beløp som anses som passende: 147 billioner kroner.

En gjenganger

Resolusjonens tittel til tross – kravet vil neppe bli innfridd, hverken nå eller senere. Aller minst i den 119. kongress, som er kontrollert av republikanerne, med Donald Trump i Det hvite hus.

Initiativet er en gjenganger innen det progressive venstre. Tilbake i februar fremsatte Ayanna Pressley et lignende, 30 år gammelt lovforslag, H.R.40, re-introdusert fra den nylig avdøde kongresskvinnen Sheila Jackson Lee.

Debatten om erstatning («reparations») er en del av en bredere diskusjon om rase og historisk ansvar i USA. Mens noen ser det som et nødvendig skritt mot rettferdighet, oppfatter andre det som en urettferdig byrde på dagens skattebetalere for handlinger begått av tidligere generasjoner.

Debatten vekker sterke følelser i en befolkning som berømmer det å være «selfmade» slik det amerikanske idealet byr dem, og er stolte av å nedstamme fra europeere som oftest startet med «to tomme hender» i Amerika. Det marxistiske premisset om at «den som har», er en uærlig skurk som utnytter andre, er vanskelig å svelge for den jevne arbeider som opplevd økonomisk nedgang nå i en årrekke, og stadig streber etter den amerikanske drømmen. Hvem skal bøte for antebellum-tidens slaveri? Ingen som lever i USA i dag har solgt, eid eller vært eiendomsslaver («chattel slaves»). Hvorfor blir ikke Amerika ferdig med denne delen av fortiden?

Afroamerikanere er slave-etterkommere

Det finnes ingen eksakt statistikk for hvor mange etterkommere av svarte slaver som lever i USA i dag. Per 2020 utgjorde afroamerikanere 41 millioner mennesker, eller 12,4 prosent av befolkningen. Rundt 90 prosent av disse anses å være etterkommere av afrikanske slaver brakt til USA før slaveriets avskaffelse i 1865. Dette tilsvarer omtrent 37 millioner mennesker.

Før 1865 anslås antallet svarte slaver i landet til fire millioner, nesten 13 prosent av befolkningen, som den gang lå på rundt 31 millioner. Det var imidlertid få hvite amerikanere som faktisk eide slaver. Rundt 50 prosent av slaveeierne eide færre enn fem slaver. Bare en liten elite (ca. 1 prosent av den hvite befolkningen i Sør) eide store plantasjer med over 50 slaver.

Ikke alle slaveeiere var hvite. Det fantes svarte slaveeiere rundt omkring i Sørstatene. En av de mest kjente var William Ellison, en tidligere slave som eide en bomullsplantasje i Sør-Carolina som inkluderte 44 slaver. Flere indianerstammer eide også svarte slaver, såsom Cherokee, Choctaw, Chickasaw, Creek og Seminole. I spanske kolonier, som i New Orleans, var det også frie, fargede kreoler som eide slaver.

Den transatlantiske slavetransporten til USA ble formelt forbudt i 1808. Det ble m.a.o. forbudt å importere slaver nesten 60 år forut for slaveriforbudet. Antall slaver i USA fortsatte å vokse, hovedsakelig pga. reproduksjon. Andre steder i verden, f.eks. på mange karibiske øyer, var arbeidsforholdene så brutale at dødsraten var høyere enn fødselsraten.

En blodig pris

Da borgerkrigen endte i 1865, opphørte slaveriet i Amerika, og om lag 360.000 soldater fra Nordstatene hadde stenket jorden med sitt blod. Landet gikk inn i en tid med harde økonomiske kår. Sørstatene, landets landbrukshjerte, lå i rykende ruiner. Småbøndene vendte hjem til brente gårder, brakke åkrer og døde familier. Plantasjer som hadde vært svært lønnsomme, ble plutselig ulønnsomme uten tvangsarbeid. Mange gikk konkurs.

General Sherman ga frigitte slaver de berømte «40 acres and a mule» ­– konfiskert land fra gårdene i sør. President Lincoln opprettet Freedmen’s Bureau, som skulle gjenoppbygge Sørstatene og integrere de frigjorte slavene i samfunnet. Byrået ble avviklet etter sju år, under president Johnson, som var demokrat. Til tross for sine gode intensjoner, var byrået upopulært. De frigjorte slavene skulle få konfiskert land, juridisk hjelp, utdanning, mat og arbeid i en tid hvor kampen om beinet gjaldt for mange.

Å vende hjem fra militærtjeneste og se småbruket sitt konfiskert og gitt til en fri slave, ville drevet hvem som helst oppetter veggene, men heller ikke alle svarte ønsket den nye fremtiden velkommen. Dette gjaldt for eksempel husslavene, som hadde en særegen rolle både under og etter slavetiden. Etter frigjøringen fortsatte mange som tjenere på de samme godsene som de hadde vært slaver på, ofte fordi de manglet muligheter til å starte på nytt. Barnepiker, hovmestere, kokker og husholdersker var blitt gitt opplæring, klær, kost og losji. De ble vist tillit og gitt ansvar. Å starte opp som bønder var neppe praktisk mulig eller ønskelig for dem.

Tvangsarbeid i mange former

Det livslange eiendomsslaveriet («chattel slavery») var over. En annen form for tvangsarbeid bredte seg. Omstillingen innebar «sharecropping» (leilendingsarbeid) og «tenant farming» (forpakting). Frigjorte slaver og fattige hvite ble leid inn for å dyrke jorden. De nye systemene holdt mange arbeidere i økonomisk avhengighet og gjeld, da de måtte betale høye leier og kjøpe varer på kreditt.

Kontraktsslaver eller kontraktstjenerere («Indentured slaves» eller «Indentured servants») var en annen form for utnyttede arbeidere. Noen afrikanere kom til Amerika med slike kontrakter gjennom 1600-tallet, inntil rent slaveri ble mer vanlig. Ellers var kontraktslavene som oftest europeere som hadde bundet seg til en midlertidig kontrakt for å betale reisen til Amerika. De jobbet på gårder i sør, men også med gruver og jernbanebygging i det industrialiserte nord. Mange europeere og asiater kom til USA under slike løfter om arbeid. Kontrakten varte i typisk 4–7 år, men kunne gjerne sette vedkommende i et livslangt leilendingsforhold. Arbeidet var farlig og dødeligheten høy.

Emosjonell utpresning

Amerikas historie er som landet selv: omfattende, mangslungent, dramatisk og storslått. Mye blod har rent i gatene, og mange knokler bleknet på prærien. Pilegrimer, nybyggere, indianere, slaver og kontraktsarbeidere betalte alle en høy pris for utviklingen av De forente stater. Deres bidrag og ofre er viktige deler av amerikansk historie.

Amerikas historie er med andre ord, som alle lands historie, broket og sammensatt. Forsøker man å skille ut og særbehandle folkegrupper som har lidd, blir det få tilbake. Å rette gamle feil etter moderne standarder er et fåfengt ærend, men når det likevel forsøkes, er det mer politisk spill enn blødende hjerter som driver talsmennene.

Slaveriet i Amerika ble avskaffet av en republikansk regjering, etter en blodig borgerkrig der demokratene kjempet innbitt for å beholde tvangsarbeidet. I dag er rollene tilsynelatende byttet om, men bare tilsynelatende. Det er ikke tilfeldig at det er den politiske ytre venstrefløyen som i dag krever rettferd for slavenes etterkommere. I all marxistisk tankegang er historien en kamp mellom undertrykkere og undertrykte. Når progressive politikere som Ayanna Pressley og Summer Lee snakker om reparasjoner, knytter de ofte dette til et bredere økonomisk oppgjør med «systemisk rasisme», økonomisk ulikhet og den rasemessige «Wealth gap» (formueskløften).

Slavetiden, rasesegregering og Jim Crow-æraen er mørke deler av amerikansk historie. Men dagens venstreside har høyere mål enn å rette historisk urettferdighet. De brukes som emosjonell utpresning for å fremme gode, gamle marxistiske krav om økonomisk omfordeling. Det følelsesladde spørsmålet om slave-erstatning brukes som politisk brekkjern for å pirke i rasemotsetningene og nøre opp under marxistiske ideer som å ta fra «dem som har» og gi til «dem som ikke har» – i termenes bredeste forstand og uansett foranledning.

Plakett fra guvernør Newsom

I 2023 foreslo Californias Reparations Task Force betydelig økonomisk kompensasjon til slavenes etterkommere. De estimerte at en kvalifisert person kunne være berettiget til opptil 1,2 millioner dollar. Dette ble slått stort opp i mediene og skapte forventninger om at guvernør Gavin Newsom ville støtte slike utbetalinger. Slik gikk det selvsagt ikke. I september i fjor undertegnet Newsom en lov som pålegger delstaten å gi en offisiell unnskyldning for sin rolle i å fremme og tillate slaveri, og for de rasemessige ulikhetene som fulgte. Dette inkluderte opprettelsen av en plakett i delstats-kapitolen hvor man i blomstrende ordelag bekjente statens brøde. Til informasjon: California ble innlemmet i unionen i 1850 som en fri stat, ikke en slavestat. Staten deltok ikke i borgerkrigen, men forble lojal mot unionen og bidro med gull for å finansiere nordstatshæren.

Med andre ord har californierne lite å be om syndsforlatelse for hva amerikansk antebellum angår. Når de allikevel gjør det, er selvsagt fordi det er politisk opportunt. En plakett i messing koster så lite. Å nøre opp under rasemotsetninger er verdt desto mer.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.