Kommentar

Norske aviser har denne uken gjort et stort nummer av at au-pair-jenter fra Filippinene utnyttes som hushjelper og ikke har regulert arbeidstid. Aftenposten brakte historien om en filippinsk jente som ble grovt utnyttet av to familier, før hun kom til en tredje hvor hun fikk det bra. Jenta sa, helt på slutten av artikkelen, at hun betraktet det som et privilegium å komme til Norge, selv om hun hadde vært uheldig til å begynne med.

Norske medier er veldig opptatt av forholdene innenlands; hvor de kan lete med lys og lykte og rope opp om urettferdighet.

Den virkelige blodige undertrykkelsen, bokstavelig talt, i andre land snakker man ikke så mye om.

Den iranske forskeren og menneskerettsforkjemperen Mahmood Amiry-Moghaddam hadde denne uken et avisinnlegg om at iranere flest ikke er så opptatt av atomprogrammet som mediene gir inntrykk av. Halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Adri før har det vært så mange prostituerte, og aldri før har fattigdommen presset så mange til å selge sine mindreårige døtre til rike sjeiker i Gulfstatene og Kuwait.

Jeg føler meg nesten hensatt til slaveritiden, der hvite europeere heller ikke ville vite om hva som foregikk på skipene og plantasjene.

Norske medier og politikere er blitt opptatt av trafficking fordi det foregår midt på Carl Johansgate. Det er vel og bra. Men vi må våge å se på de store og alvorlige problemene hvis vårt engasjement skal ha noen mening.

Hvis noe selger sine unge døtre, betyr det også at det er noen som kjøper dem.

Vi snakker her om holdninger og tradisjoner som går i ubrutt linje tilbake til slavehandelen og haremenes tid.

Det ble brukt trykksverte og indignasjon på filippinske hushjelper i Norge. Filippinene har av en eller annen merkelig grunn offisielt sluttet å gi visum til au pairer som vil til Norge. Ingen forklaring ble gitt. Kan det være fordi det garanterer smøring av korrupte byråkrater? Det er neppe uverdige forhold som er forklaringen. Kanskje man skulle skrevet om forholdene for hushjelpene i Saudi-Arabia?

Likevel reiser de ut. For de må. De har ikke noe valg. Folk flest i de deler av verden har ikke noe valg. Det er en jernhard hånd som tvinger dem. Av norske unge forskere ble dette døpt til «mammaran».

Noe er galt med perspektivet.

I debatten om støtten til Hamas er palestinernes kår blitt hausset opp til katastrofe, selv om ingen har fått så mye penger som dem. De siste 20 årene er det bevilget 400 milliarder kroner.

Samtidig med Hamas-opprøret i Norge kommer meldingen om at Jan Egeland og FN må halvere matrasjonene til 2 millioner flyktninger i Darfur-provinsen. BBCs Orla Guerin er der og sender stadig reportasjer som er preget av bunnløs tristhet og sorg. De vet at de er overlatt til sin egen skjebne.

Dette er ingen selvpåført elendighet, som man et stykke på vei kan si at palestinernes misere er. Befolkningen i Sudan er myrdet, fordrevet og voldtatt, og deres hjem er brent ned og buskapen slaktet eller jaget, av andre muslimer som er arabere og derfor ser ned på svarte afrikanere.

Likevel er det merkelig liten oppmerksomhet rundt deres skjebne. Medier og politikere har avfunnet seg med at de dør, omtrent som om det var et naturfenomen. Det samme gjorde man i Bosnia. Når det ikke var noe man kunne gjøre (dvs. når man ikke ville gjøre noe), snudde man ryggen til.

Det var møte i dag om situasjonen på Sri Lanka. Richard Boucher var der fra USA, Erik Solheim fra Norge. Se også om det ikke var et annet kjent ansikt, japanske Akashi, som var diplomatisk sendebud i Bosnia. Han satt som en propp i systemet og sørget effektivit for at det aldri ble reagert på serbernes voldshandlinger. Heller ikke i Srebrenica. Han så godt ut. Alderen hadde ikke krevd sitt. Heller ikke hendelsene.

Les også

-
-
-
-
-
-