Foto: Google maps

Bergen tingrett avsa 20. desember dom på fire års fengsel over Bashar Mohamad Dib Karkajie (42) for å ha voldtatt en 20 år gammel norsk jente i Bergen.

Karkajie hadde etter alt å dømme merket seg at jenta var overstadig beruset, så han sto og ventet på henne utenfor en 7-Eleven-butikk i sentrum.

Flere omstendigheter ved saken har krav på offentlig interesse:

Den sier noe om hvor lite takknemlighet en syrisk flyktning har overfor landet som tok imot ham. Den sier også noe om hvor lite ekteskapsbåndet betyr for ham: Karkajie har kone og to barn i Syria. Han venter på å få dem til Norge.

Bør han få det? Har han ikke forspilt sin rett til familiegjenforening? Han har påført en ung norsk jente alvorlige mén. Hvorfor skulle han ha krav på noe som helst annet enn tilbakesendelse etter endt soning?

Den alminnelige rettsfølelsen sier nei; den sier at han har forspilt denne retten til familiegjenforening i Norge, og sin rett til asyl.

Dette er en sammenkopling som rettsvesenet ikke kan gjøre, men utlendingsmyndighetene burde se tingene i sammenheng. Hvis myndighetene turde å følge folks rettsfølelse, ville holdningen overfor dem som oppfører seg ordentlig, bli mer avslappet. Slik forholdene nå er, øker uviljen, og folk vil rett og slett ikke ha flere innvandrere. Det er et logisk svar på at myndighetene ikke vil se saker i sammenheng.

Foreldre spør: Hvor mange unge jenter skal få livet ødelagt på grunn av migranter som tror at jenter er noe man bare kan forsyne seg med.

Det var en kvinnelig tingrettsdommer, Kirsti Strømstad. Hun og meddommer Viktor Jensen trodde på jentas forklaring. En mer skeptisk dommer kunne ha utnyttet ulogiskheter i jentas forklaring til å få Karkajie frikjent, slik den andre meddommeren ville, selv om hun var kvinne. Den dagen vi får et rettsvesen med flere fremmedkulturelle jurister, vil vi nok se flere frikjennelser i saker som ut fra settingen synes opplagte. Strømstad trodde på jenta. Andre, med en annen bakgrunn, vil kanskje indirekte sette seg til doms over norske jenters oppførsel: drikke seg overstadig beruset på restaurant, bli kastet ut, slik jenta ble, og begi seg ut i bynatten, alene.

Det ligger rett rundt hjørnet at vi får jurister med en annen kulturell bagasje, og som vil angripe den norske liberaliteten med alkohol og den seksuelle frigjortheten.

Feministiske jurister har slåss for at ikke antrekk og oppførsel skal virke selvinkriminerende. Offeret skal ha lov til å være utfordrende kledd og gjøre de valg hun måtte ønske. Også seksuelt. Å få sin seksuelle vandel brukt mot seg, har vært regnet som slag under beltestedet.

Dét kan komme til å endre seg. Vi kan få kvinnelige jurister som føler seg provosert av norske jenters frigjorthet, og mannlige som ser at de har et stort register av angrepspunkt å spille på.

Hvem kommer til å være dommere? Det vil ikke forbause om disse kultur- og verdikonfliktene flyttes inn i norske rettslokaler.

Er norske jurister forberedt på dét? Innslaget av kvinner i rettspleien er stort. Jeg innbiller meg at tingrettsdommer Kirsti Strømstads empati for den unge, vakre jenta spilte inn. Det er helt forståelig. Men dissensen fra den andre meddommeren sier noe om at saken kunne fått et annet utfall.

Hvor naivt skal det være lov å opptre? Dét kan bli en fremtidig problemstilling.

Men heller ikke svaret på dét er enkelt:

Jenta var ute på restaurant med venninner, drakk seg overstadig beruset, ble kastet ut og ble passet opp av Kerkajie, som sto og ventet på henne utenfor 7-Eleven da hun gikk dit for å kjøpe seg noe å spise. Kerkajie så et lett bytte i den berusede norske jenta som kom alene til butikken.

Men hva får en ung, flott jente til å bli med en 42-åring fra Midtøsten, som knapt snakker engelsk, langt mindre norsk, gjennom sentrum og opp på hans hybel i Marken? Han tok hardt i henne, han «låste» henne. Men de gikk gjennom byen og møtte andre mennesker. Hvorfor gjorde hun ikke anskrik eller motstand? Forklaringen finner vi i dommen: Hun var «frosset» av frykt; livredd.

At fornærmede ikke gjorde anskrik når de passerte andre mennesker, eller at hun ikke vred seg løs eller forsøkte å sparke eller slå tiltalte for å komme unna eller for å påkalle oppmerksomhet fra andre mennesker, betyr ikke slik flertallet ser det at hennes forklaring om at hun ble ført med tiltalte, ikke er riktig. Flertallet fester fullt ut lit til hennes forklaring om at hun ikke klarte og/eller ikke turte å gjøre anskrik eller motstand, dels fordi kroppen var «frosset» av frykt, og dels fordi hun hadde tanker om at han kunne bli aggressiv og skade henne dersom hun satte seg til motverge. Fornærmedes mobiltelefon var også tom for strøm, slik at hun ikke hadde mulighet til å ringe noen av vennene sine.

Er det noe med oppdragelsen og fortellingene ungdommen utsettes for som gjør at de risikerer å havne i slike situasjoner?

I forhold til andre kulturer hviler ansvaret ene og alene på de voksne, og på én bestemt del av dem: De som har ansvar for å fortelle unge hva og hvem de skal passe seg for, gjør det ikke. Tvert imot. De forteller de unge at vi skylder migranter fra Midtøsten og Nord-Afrika noe. De er vårt ansvar. Vi skal være imøtekommende, ikke mistenksomme.

Det er denne holdningen som gjør at unge jenter ikke klarer å reagere når de blir trengt opp i et hjørne. At promillen var høy, gjorde henne spesielt sårbar.

Videre gikk hun barbeint, var ustø på grunn av alkoholpåvirkningen, og tiltalte bar skoene hennes. Hun var således i en ekstremt sårbar situasjon, hvor hun hadde behov for beskyttelse og var ute av stand til å gjøre motstand eller fremkomme med rasjonelle innvendinger overfor en pågående, voksen manns tilnærmelser.

Fordi denne bortføringen skjedde midt i Bergen sentrum, ble det hele fanget opp av ulike overvåkningskameraer. Disse støttet jentas forklaring. Hun ble på ett tidspunkt forsøkt båret av voldtektsmannen.

Vi har fjellvettregler, men ingen regler som gjelder folk. Hvorfor ikke?

Gjerningsmannen er ynkelig. Han kan ikke en gang stå for det han har gjort, men sier seg «ikke skyldig». Han hadde i tillegg ladet jentas mobil mens han brutalt voldtok henne, og han takket henne etterpå, da hun endelig kom seg løs og ut. Det illustrerer en kulturforskjell som bare de mest ihuga multikulturalistene kan ønske å bygge bro over. De fysiske skadene som jenta hadde etter voldtekten, ble dokumentert på voldtektsmottaket.

Bashar Mohamad Dib Karkajie var en av de heldige. Han kom som flyktning fra Syria og fikk opphold i Norge. Han viste sin takknemlighet ved å voldta en 20 år gammel jente fra Bergen.

Fra dommen sakser vi:

Tiltalte er flyktning fra Syria, og har kort botid i Norge. Han er ikke tidligere straffedømt i Norge, og han opplyser selv at han heller ikke har vært straffet i Syria. Tiltalte har bodd på asylmottak, og ble bosatt i bofellesskap i Marken i august i år. Han er gift og har to barn. Familien har foreløpig ikke kommet til Norge, men det er søkt eller var planlagt å søke familiegjenforening.

Jenta har hatt sterke psykiske plager også i månedene etter voldtekten, og går til fremdeles til behandling. Hva skjer med Kerkajie? Vil hans søknad om familiegjenforening gå upåvirket av det han har gjort? Finnes det i det hele tatt noen rettferdighet hvis han nærmest får belønning for voldtekten i form av en familiegjenforening?

Kjøp Kent Andersens bok her!