Kommentar

Tritignant-drapet ikke eksepsjonelt:
Hver femte dag blir en kvinne drept av «privat vold» i Frankrike

Drapet på den franske skuespillerinnen Marie Tritignant, som ble banket i hjel av kjæresten Bertrand Cantat på et hotell i Vilnius, fører til at såkalt «privat vold» – betegnelsen på vold mot kvinner og barn i hjemmet – er kommet i søkelyset. Hver tiende franske kvinne bankes opp av sin partner eller andre i hjemmet. I gjennomsnitt drepes en kvinne hver femte dag av sin mannlige partner i Frankrike, skriver nyhetsbyrået Reuters. Drapet på Tritignant «is not that extraordinary»! Trintignants død viser bare at ingen kvinner kan regne med å være beskyttet mot denne typen vold – verken status eller berømmelse betyr noe. Det handler ikke om å være «gift med en alkoholiker».

Menns vold mot sine kvinnelige partnere er like vanlig i de høyere sosiale sjikt som lavere, viser en undersøkelse som ble offentliggjort for over et år siden.
-Tritignants death has shaken public opinion and smashed stereotypes about domestic violence. Even independent, assertive women can be victims, said Marie- Dominique de Sure2_kommentar , head of the National Federation of Women’s Solidarity.
1,5 millioner kvinner utsettes (til enhver tid, antagelig) for fysisk, seksuell og/eller psykisk vold i hjemmet i Frankrike. Det betyr at 1,5 millioner voldsmenn står bak, og det går ikke an å vite hvem de er. Det ses ikke på dem. De er hvem som helst.

Nederlandske kvinner er i enda høyere grad voldsutsatt i hjemmet enn franske kvinner, viser statistikken – 13 prosent – mens 6 prosent av sveitsiske kvinner er utsatt. I Spania er 45 kvinner så langt i år blitt drept av sine partnere. Jeg kjenner ikke umiddelbart tilsvarende tall for Norge, men problemet finnes hos oss i høyeste grad. Det er først og fremst drapene vi hører om, ikke all den andre volden som foregår innenfor husets vegger. Voldsmottakene får i noen grad kjennskap til omfanget, men ikke alt.

Jeg tror sosiologene som Reuters refererer ikke har helt rett når de sier at årsaken til vold blant annet er at «menn føler seg truet av vellykkede karrierekvinner som tjener bra, er økonomisk uavhengige og lever et sosialt aktivt liv.» Hvis menn virkelig drives til vold mot kvinner av den grunn, er det i utgangpunktet et problem hos voldsutøveren, nemlig at han er potensielt voldelig. Et underliggende problem er mangelen på respekt for kvinner og kvinners selvstendige menneskeverd. Det å legge «skylden» for vold hos kvinner, er en forslitt og utdatert forklaring. Hva med kvinner som virker svake, uselvstendige og sårbare – de gjøres også til voldsofre. Da er årsaken at svakheten provoserer?

Mannen som drepte Tritingnant – Bertrand Cantat – beskrives som pasifist med politisk ståsted på venstresiden. Reuters kaller det «ironisk» at en person med slike holdninger er siktet for å ha drept kjæresten. Men det er nettopp det som er den forferdelige sannheten bak de 1,5 millionene «vanlige» mennene som er konemishandlere i Frankrike. Cantat var politisk korrekt i mot krigen mot Irak, og har støttet en rekke gode formål. Alibiet var i orden. «En flott fyr». Cantat har forklart at drapet var «et uhell» og ingen forbrytelse.
Det var ikke meningen at hun skulle dø av slagene mot hodet, er det det han mener?

Enkelte aviser retter sympatien mot Cantat. Liberation skriver «Cantats liv er blitt ødelagt av et øyeblikks galskap». Cantats liv ødelagt. Et øyeblikks galskap – det «bare skjedde». Har det bare skjedd en gang, tro? Hvorfor skal den såkalte private volden alltid unnskyldes med at offeret er truende eller provoserende, eller at voldsutøveren var «gal i gjerningsøyeblikket» som Liberation antyder. Ikke ansvarlig for sine handlinger. Det er fraskrivelsen av ansvar, og det at skyld og ansvar legges på offeret eller andre steder enn hos voldsmannen, som bidrar til at disse forbrytelsene aldri tar slutt.

Av alle har Valgerd Svarstad Haugland denne sommeren gitt et rakrygget bidrag til det motsatte. Hun tror på kvinnen som har anklagd KrF-politikeren Jan Birger Medhaug for voldtekt, og hun har latt det bli forstått, utvetydig, i TV. Hun tror mer på kvinnen enn på Medhaug; motsatt av hva vanlig er. Det blir det storm av. Det er ennå ikke blitt akseptert at menn som bruker vold og makt mot kvinner, opptrer straffbart. Som oftest får det passere. FrP-Søviknes fikk en ubehagelig periode, men er snart tilbake i toppolitikken og lever tilsynelatende et lykkelig liv, men vi hører ikke noe mer om den 16 år (?) gamle jenta som han tok seg til rette med. Kanskje hun har det bra. Vi vet ikke.
Bagatelliseringen av voldtekter, beføling og andre overgrep mot kvinner hjelper gjerningsmennene til å leve uberørt videre når saken «har lagt seg». Det fortoner seg ofte annerledes for ofrene. Det vet alle som kjenner kvinner som har vært utsatt for dette, eller har vært utsatt for det selv.

Kvinner er ikke like mye verdt som menn, ikke en gang i vår kultursfære, dermed er ikke kvinners liv like mye verdt heller. Anmeldelsen av Medhaugs partikollega Helge Kindervåg blir omtalt som «hevn» og virker relativt bagatellmessig (i forhold til voldtekt og drap), men handlingen er egentlig uttrykk for det samme problemet. Jeg tror det kan være anmelderens hensikt, å vise offentligheten det som ellers foregår «100 ganger på en helg på byen» som Kindervåg og Medhaugs forsvarer sa. Bagatelliseringen sier noe om hele problematikken. Det handler om hva gjerningsmannen og hans forsvarer mener om hendelsen, ikke hvordan den oppleves av kvinnen som ble utsatt for handlingen.

Det positive, i det minste, med disse to anmeldelsene, er at de avdekker holdninger som en ikke ville tro fantes – som når Kindervåg sier at det er vanskelig å skille mellom det å være en god venn og det å begå et overgrep, og det å være «en vanlig mann». (Som mann synes han kanskje det er hyggelig hvis venninner av og til beføler ham litt vennskapelig i skrittet…det er jo vanskelig å skille mellom å være god venn og kvinne også??)

Det er faktisk helt utrolig hvis han mente det han sa – men det er kanskje dette det handler om. Cantat mente antagelig ikke å drepe Tritignant, kanskje han ikke en gang mente å slå. Det er bare så vanskelig. Han mente det egentlig godt? Han var jo glad i kjæresten?

Hva er det for noe i vår kultur, ikke bare den muslimske eller arabiske, som gjør at vold mot kvinner (og barn) i hjemmet er så utbredt? Hva kan gjøres med problemet?
Først og fremst må kvinner som forteller om vold, voldtekter og andre overgrep, bli trodd. Så må gutter læres at jenter er like mye verdt som dem, ha respekt, rett og slett, og vite at vold mot personer som ikke kan beskytte seg, ikke er akseptabelt.
Et problem er åpenbart at i mange av de 1,5 millionene hjem i Frankrike, og millioner av hjem andre steder, vokser det opp en ny generasjon gutter som blir banket av sin far (eller sin mor) og/eller ser sin mor blir banket opp på soverommet, i stua, på kjøkkenet, skjøvet ned trapper, lugget, truet med kniv, tatt kvelertak på, eller kanskje holdt ut av vinduet i en høy etasje. Hører skrik fra soverommet, kjefting, slag.
Mange av disse guttene har mistet sin mor fordi hun ble drept av sin mann, samboer, eller kanskje far. Det er beste oppskrift for å lære opp en ny generasjon voldsmenn og kvinnemishandlere. Menn som føler ansvar for hvordan sønnen blir, behandler sønnen og samboeren, kona eller kjæresten med respekt. Døtre må på samme måte lære at de skal ha respekt, og at de ikke skal tåle at noen gjør noe mot dem som de ikke liker.

Min mor forteller hvordan klassevenninner i 12-14 års alderen på skolen (tidlig på 30-tallet) måtte finne seg i at den mannlige læreren befølte brystene på dem som var «tidlig utviklet». Læreren var en autoritet. Ingen foreldre turte å stille opp for ungen sin når en og annen datter fortalte om det som foregikk i eller utenfor klasserommet. Jentene fikk beskjed av sine foreldre om å tie, og ikke fortelle det til noen. Det er sånn jenter er blitt oppdratt, til å «tie og tåle». En kvinne som ble voldtatt av kamerater hjemme på en fest i tenårene, forsvarer det faktisk med at «det er sånt en måtte regne med» (forsvarer Vikses utsagn er et ekko av dette). At kvinner selv forsvarer overgrep begått mot dem, ved å direkte eller indirekte legge skylden på seg selv eller omstendighetene, er antagelig en måte å leve videre på. Alternativet er anmeldelse og mer ubehag, og sannsynligheten for å ikke bli trodd. Eller forsøkt gjort til latter, som når den anklagde overgriperen er en offentlig person.

Aftenposten i dag har et intervju med kvinnen som har anmeldt Medhaug. Hun er en «ikke-person» (en «sak» uten ansikt, i motsetning til Medhaug som støtte framstår i TV som en «vanlig mann») og har latt seg provosere av utspillene i VG om at hun ikke «forsto at hun ble voldtatt» før ti år etter (ingen kilde – hvem har sagt dette til VG. Politiet? Medhaug eller Medhaugs venner?).
Voldsofferet skal latterliggjøres.

Førstestatsadvokate Morten Eriksen har en god kronikk i samme Aftenposten (fredag) der han beskriver dilemmaet der voldtektsofferets menneskerettigheter må ofres for å beskytte rettighetene til anmeldte. Som han skriver, det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig dømmes. Men for alle de ti skyldige som går fri, hva med de ti ofrene?

«Tiden er overmoden for å sette overgrepsofrenes selvstendige rettigheter, herunder de menneskerettislige, på den politiske dagsorden. Det gjelder særdeles viktige rettferdighetsspørsmål i forholdet mellom borgerne», skriver Eriksen.