Sakset/Fra hofta

I Norge har vi en dyp splittelse som deler befolkningen i to. Splittelsen handler i praksis om hvorvidt vi skal ha lover mot vold og overgrep, og om de skal håndheves dersom voldsutøveren er religiøs eller tilhører en gruppe religiøse. Det er merkelig at det kan være uenighet om slikt i et normalt land, men i Norge er det en liten gruppe som styrer. Det er ikke muslimene slik mange tror, det er etniske norske skrikerunger.

«En slik ærlig stillingstagen vil komme til å bety slutten på hjertevarmen overfor voldsutøveren, og dermed også for respekten for forbryterens menneskeverd.
Og det er her de får problemer.»

Det er helt normalt at det er splittelse og skillelinjer i et samfunn. Det er ikke farlig om splittelsen dreier seg om normale ting, som privatisering, veiavgifter etc. Det er heller ikke farlig om et samfunn splittes i en stupid moraliseringsdebatt.

I begge tilfeller foregår debatten åpent, om enn i noen tilfeller med grisete retorikk. Det er en åpen debatt.

Men langt nede, under disse skillelinjene, hvor den dype spliden går, er det ingen åpen debatt.

Norge har lenge vært splittet i en debatt vi ikke tør å ta, men som hele tiden berører oss, griper inn i vår hverdag og som vi fortsatt velger å gli engstelig rundt.

Som i et ekteskap hvor krangelen går om støvsuging, henting av barn og felles utgifter, hvor til og med «du burtte faeinmeg gå til sykkolog!»-krangler forekommer. Men under ligger den store spliden, den grunnleggende uenigheten. Krangelen begge vet må komme, men som ingen tør å ta. Og begge håper at de vil våkne en morgen og gå ut på trappen og se at den har gått vekk.

Den splittelsen som skiller Norge idag, den debatten vi ikke tør å ta, dreier seg egentlig ikke om religion, slik mange tror, men i praksis om hvorvidt vi i Norge skal tillate drapsoppfordringer mot homofile, tillate seksuelle overgrep mot barn, og tillate diskriminering mot og segregering av religiøse grupper og av kvinner. I praksis. Det vil si om vi skal ha lover og regler mot slikt, og om disse skal håndheves. Om vi skal ha effektive sanksjoner mot vold og trusler. Om de skal håndheves, eller om de skal legges til side, settes ut av funksjon, dersom voldsutøveren er religiøs og tilhører en gruppe hvor det også er flere andre religiøse og må taes spesielle hensyn til

Grunnen til at vi ikke tør å ta denne debatten i Norge idag, er at vi er redde for at splittelsen omkring dette skal komme åpent frem i lyset. Da vil de som synes at det er greit med drap på homofile eller overgrep mot barn måtte komme frem og si dette. Da vil de som er for at homofile kan få leve og at barn skal slippe å bli utsatt for overgrep måtte stå frem og si dette.

Også de som iblant oss som vrir seg som makk på kroken og tenker på alt det gilde de ellers pleier å lire av seg om menneskeverd og varme, må velge side her. Det er dette som er det største problemet med å ta denne offentlige samtalen. Ikke at det kan stigmatisere eller «skape hat.»

Argumentasjonen mot en åpen debatt som synliggjør splittelsen er den samme som alltid kommer tytende frem sammen med motstanden mot å etablere lover og regelverk mot diskriminering og overgrep, og mot å håndheve disse. At det kan stigmatisere og skape hat.

Men det egentlige problemet er at det er noen svært innflytelsesrike mennesker i Norge, som er glade i å snakke om menneskeverd og varme, og som i en slik åpen debatt vil bli tvunget til å velge side imot overgrep og vold.

En slik ærlig stillingstagen vil også måtte bety slutten på hjertevarmen overfor voldsutøveren, og dermed også for respekten for forbryterens menneskeverd. Og det er her de får problemer.

Her vil de bli nødt til å sette grenser. Deres nestekjærlighet vil ikke lenger kunne ikke omfavne alle. Den kan ikke omslutte både morder og offer. Men en slik grense klarer de ikke å sette. Da vil de bli nødt til å bli voksne, slutte å være sjarmerende barn, uangripelige og elsket av alle, fnisende med pekefingeren i munnen. Jeg synes alle blomstene er like fine jeg, Mor!

Derfor velger de istedet for på bli voksne, å fordømme og henge de ut de som tør å være voksne, de som våger å sette grenser, de som trer ut av barnerommets bedårende uskyld og inn i den voksne verden og hvor en får søle på støvlene.

Det er derfor overgrep mot barn og diskriminering av kvinner og folkegrupper tillates og foregår i Norge idag. Fordi vi er så redde for å tilkjennegi at vi er uenige i slikt. Fordi for noen blir fordømmelsen og utstøtingen som en da kommer til å bli utsatt for, for sterk. For de som selv utstøter, henger ut og fordømmer, er frykten for selv å bli utsatt for dette like sterk.

Når vi ikke tør å ta grep, ikke tør å si fra eller sanksjonere, blir vi på en måte stilltiende enige i overgrepene. All verdens hjertevarme og anstendighet til tross.

Slik mange tyskere opplevde at de stilltiende samtykket i folkemord, samtykker vi i dagens Norge også i ugjerninger. Slik det tyske folket en gang pådro seg kollektiv skyld, pådrar vi i Norge idag oss kollektiv skyld.

Selvfølgelig vil et åpent og ærlig oppgjør med islams overgrep og diskriminering stigmatisere og skape hat.

Overgripere og voldtektsmenn vil naturlig nok bli stigmatisert, og mange vil nok hate dem. Det er ikke til å unngå. Voldsmenn og overgripere blir stort sett hatet i Norge. En av Norges mest hatede personer er en massedrapsmann.

Hadde ikke vårt rettsvesen dømt og fordømt ham, men istedet tiet ihjel og bortforklart, hadde vi alle vært medskyldige. Så kunne vi etterpå fått panikk, og trukket oss skrekkslagne og lallende tilbake i barneværelsets fantasiverden og lekt menneskeverd og varme med bamsene, i fortrengt skam over det vi hadde vært med på å dekke over.

I en åpen debatt om vi virkelig skal tillate overgrep og diskriminering i vårt samfunn, eller ha effektive sanksjoner mot dette, selv om overgriperen påberoper seg å tilhøre en religion, må vi derfor være voksne. Voksne nok til å sette grenser for vold og overgrep, voksne nok til å takle at islam blir et tema, uten å bli redde og legge lovforslag og regler vekk.
Vi må tåle at islam blir kritisert og forsvart. Vi må leve med at religiøse gruppen muslimer vil bli trukket frem og stemplet som voldsmenn og fanatikere.
At islam-motstandere vil bli stemplet som rasister. Vi må bare overhøre gnålet.

Når det er snakk om terrorangrep og massedrap, blir ofte jeg, og 440 000 andre norske borgere trukket frem som delaktige i dette.
Da imøtegår jeg dette. Uten å sladre og rope på de voksne.
Jeg er voksen selv.

I Norge lider barn og unge, kvinner og en god del menn under vold og kontroll, overgrep og trusler utført i islams navn.
Vi som er voksne nå må begynne å tåle noen harde ord for disse menneskenes skyld.

Takk til alle dere som har tålt det i så mange år allerede.

Hege Storhaug Nina Jeanette Ninrock EtnestadCemal og Marit Knudsen Yucel og alle andre som har gått foran så lenge.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-