Sakset/Fra hofta

Aftenpostens politiske kommentator Thomas Boe Hornburg har en artikkel om det seksuelle misbruket av 1.400 jenter i Rotherham som må inngå som kroneksempel på at politisk korrekthet er en tilstand som gjør at man ser verden på en annen måte.

Hornburg mener det faktum at misbruket kunne pågå uavbrutt år etter år, ikke har noe med det multikulturelle samfunnet å gjøre. Det er å slå politisk mynt på en tragedie. Hornburg er så sikker i sin sak at han mener de som trekker slike slutninger begår et nytt svik mot jentene!

Er det noe vi kan lære?

Slik den britiske debatten er blitt, er svaret mest nei.

Det britiske ordskiftet inneholder mange stemmer. Men overgrepssaken har mest av alt har blitt en debatt om overdreven respekt for minoriteter. Den er blitt et nasjonalt oppgjør om det multikulturelle Storbritannia – dessverre.

Nesten alle overgrepsmennene i Rotherham var nemlig fra det pakistanske miljøet i byen.

Alle ofrene var etnisk hvite – «white trash» i overgripernes øyne.

Og granskingsrapporten slår fast at en grunn til at overgrepene ikke ble fulgt opp, var myndighetenes frykt for å bli stemplet som rasister.

Det har fått deler av høyresiden i Storbritannia til å benytte anledningen godt.

«Disse barna er ofre for antirasisme», som Daniel Hannan, et konservativt parlamentsmedlem, har formulert det.

Noen ganger tråkker politikere, i alle land, på ofre i store tragedier ved passe dem inn i sin politiske agenda. Rotherham er i ferd med å bli et slikt eksempel. Det er ikke noe vakkert syn når saken handler om 1400 barn som er blitt sviktet av myndighetene fra før. Politiseringen er et slags svik – på nytt.

Slik jeg leser granskingsrapporten er det ikke grunnlag for å si at politisk korrekt frykt for å bli kalt rasist, er mer enn en av mange medvirkende faktorer.

Denne kommentaren er interessant på flere måter. Britiske medier har avdekket en «toleranse» for overgrep begått av pakistanske menn som man ikke skulle tro var mulig.  Det er ikke første gang slike gjenger avsløres. De er blitt eksperter på det som på engelsk kalles «grooming»: Man lokker jentene med seg og gir dem følelse av å bety noe, gir dem gaver og leder dem langsomt inn i situasjoner der de kan misbrukes, ofte av flere samtidig.

Hornburg hevder å ha lest rapporten. Men han sier overgriperne var i taxi-eller utelivsbransjen:

Der har de hatt lett tilgang til jenter som er ute for sent, som har drukket for mye og som har levd for kort, eller opplevd for mye vondt, til å sette grenser for seg selv og andre.

Men dette er bare en flik av storyen. Mennene har aktivt oppsøkt steder som skoler og parker for å finne uskyldige ofre. En rektor fortalte at de måtte ha vakter utenfor skolen i skoletiden for å jage vekk «rovdyrene».

Et annet forhold er at mange av barna ble tatt fra hjemmene og plassert i bosentra, der overgriperne hadde tilgang.

Hornburg nevner noen grove historier, men bagatelliserer myndighetenes og offentlige tjenesters neglisjering. Denne neglisjering var ikke «middelaldersk» som han skriver, det var ikke et sammenfall av en rekke uheldige omstendigheter. Det var aktiv fortielse og avvisning av jentene og deres familier. Sosialarbeidere forteller at de fikk signaler ovenfra om at disse sakene ikke skulle følges opp. Man ofret jentene.

Men med det omfang sakene fikk, måtte de på ett eller annet tidspunkt bli kjent. Den multikulturelle toleransen er at annet ord for frykt. Ingen turde stoppe noe som var en vedvarende forbrytelse og måtte få konsekvenser.

Jenta som sa at «nei, de er ikke sory, de er sorry for at saken kom ut» var inne på noe. De impliserte har problemer med å forstå sitt ansvar, fordi de er fanget i en ideologi som pålegger dem ikke å ta ansvar for konsekvensene av ideologien der denne kolliderer med deres profesjonelle plikter.

Det er konsekvensen av den politiske korrektheten, og det er den Hornburg representerer. Han vil at også vi skal lukke øynene og si at dette ikke hadde noe hverken med pakistansk/muslimsk kultur eller med politisk korrekthet å gjøre.

At Hornburg kan våge å trekke en slik konklusjon i en så graverende og eksplisitt sak, sier noe om hvor dypt ideologien stikker. Han må føle at denne saken er dårlig PR og har behov for å tilbakevise den.

 

Han gjør det på den måten som er blitt de politisk korrektes viktigste instrument: skyldbeleggingen av andre, moraliseringen og fordømmelsen. Det er parlamentarikere som Daniel Hannan og kommentatorene i Telegraph som er de umoralske!

Men ved å benekte at den multikulturelle ideologien er hovedforklaringen til at overgrepene kunne pågå så lenge,  er det jentenes historier han tilbakeviser. Hornburg føler behov for å forsvre ideologien som gjorde at overgrepene kunne foregå og fortsette.

Det er altså en pressemann som skriver dette, en som har som oppgave å forklare folk sammenhenger. I stedet gjør han det motsatte. Han opptrer som ideolog og kommissær: dette er forkynnelse og har intet med journalistikkens oppgave å gjøre, som er å avdekke og belyse.

Det spesielle er at den multikulturelle ideologien gjerne vil fremstå som human, og menneskekjærlig. Hornburg har det samme dådyrblikk som Geir Lippestad. Men det han skriver er ikke mykt. Det er hardcore ideologi .

At Aftenposten flagger et slikt svar i en så alvorlig sak, sier mye om hvor ideologisert avisen er blitt.

Det er neppe et synspunkt alle i avisen deler. Jeg vil tro flere kolleger krymper seg.

Kommentaren fortjener å trekkes frem fordi den sier noe om effekten av ideologien: Tap av realitetssans og ansvarsfraskrivelse.

Man må forsøke å forstå mekanismene som gjør at en ambisiøs journalist kan dumme seg ut på en slik måte. Han gjør det som flere har gjort den senere tid: Når virkeligheten trykker på må den avvises. Det ideologiske grepet må beholdes. De som forsøker å rokke ved tingenes tilstand må henges ut.

Slikt tøv kan selvsagt ikke fornuftige mennesker finne seg i. Det ødelegger offentlig debatt og opprettholder ideologien som gjør flere Rotherham mulig.

Aftenposten: Hun var 11 år da hun fortalte politiet i Rotherham om voldtektene. De gjorde ingenting.