Gjesteskribent

Hvis man sammenligner kampen for afghanerne med støtten til de norsk-somaliske jentene, ser man en påfallende ubalanse: Det mobiliseres i stor stil for noen titalls unge afghanere, som ellers er uhyre taleføre og oppfinnsomme. Men hvem taler jentenes sak?

Det er riktig at myndighetene arbeider på høygir, men det er først og fremst for å redde sitt eget skinn. Kadra Yusuf gjennomskuer dem i en artikkel i Dagbladet.

Alle vil hjelpe, men ingen stiller kritiske spørsmål ved tiltakene som dukker opp.

Regjeringen er desperat etter å rydde opp og har i øyeblikket tre statsråder på saken. Men av frykt for å stigmatisere vil verken helseministeren eller barneministeren vurdere obligatorisk helsesjekk av småjenter på grunnskolen. Da fortsetter man heller med ufarlige dialoger og flere handlingsplaner. Men når dette ikke har gitt resultater de siste sju åra, bør man kanskje tenke nytt?

Fremdeles er hensynet til gruppen og frykten for å bli beskyldt for stigmatisering det overordnede prinsipp. Statsministeren ønsker at noen blir dømt, men sier i neste omgang at han ønsker å lære mer om skikken. Virkelig? Hva er det å lære?

Når en stor sak sprekker i mediene, pleier redaksjonene å følge opp og systematisere kunnskapen. Så skjer ikke med denne. Informasjonen kommer i brokker. En av dem det er verdt å lytte til er jordmor Sarah Kahsay ved Ullevål sykehus. Hun kommer med den sensasjonelle opplysning at lemlestelsen er i ferd med å spre seg til nye områder og folkegrupper.

-Omskjæring synes å bre seg til land i andre verdensdeler. Hvem snakket tidligere om at dette var et problem i kurdiske miljøer, spør Kahsay, og sier at Kirkens Nødhjelp nevner omskjæring som et problem i Nord-Irak. Nå vet hun av egen erfaring at dette er korrekt informasjon, basert på henvendelser fra ansatte ved flere helsestasjoner.

Dette er sensasjonelle opplysninger. Nord-Irak? Hvor er oppfølgingen overfor Kirkens Nødhjelp?

Regjeringens ansvar

Stortingsflertallet ba i sin tid Bondevik II-regjeringen utrede obligatorisk helsesjekk av alle jenter. Men daværende kommunalminister Erna Solberg (H) og Laila Dåvøy (KrF) mente at det ville være et nytt overgrep, og fikk støtte av fagmiljøene, Rådet for legeetikk og Norske gynekologers forening.

Disse bærer nå et tungt ansvar. Hvor er intervjuene med legene og gynekologene? Hva sier medlemmene om foreningene som handler på deres vegne? Hva med yrkesetikken? Hvordan føles det å komme hjem til egne barn når man vet at ens egen yrkesgruppe har sagt nei til å sikre andres barn?

Sosialdemokratiet

Vi er alle sosialdemokrater, sa Einar Førde. Et av dets fremste kjennemerker er unnfallenheten, fordi alle skal passe inn og man egentlig ikke vet hva man står for.

Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt foreslår en kontrakt mellom nyankomne somaliere og norske myndigheter, der man lover ikke å omskjære døtrene. Det er så tøvete at man lurer på om et voksent menneske virkelig kan mene det. Alt som foreslås er puslete, illusoriske tiltak, flere holdningskampanjer, mer penger ut av vinduet, mer tid som ødes og flere jenter som lemlestes.

Kadra vet dette. Hun har hørt det før, og hun er nesten i ferd med å bli kynisk.

Et virkelig stigmatiserende forslag kommer fra Utdanningsforbundets leder Haldis Holst som vil sjekke alle søknader om forlenget sommerferie på nytt. Ja vel, men hvordan skal Haldis gjøre dette? Plukke ut alle søknader med etternavn som Mohammed og Hassan og overvåke deres ferieplaner? Skal hun sjekke alle innvandrerne? Bare afrikanere? Eller bare dem fra Øst-Afrika? Hva da med etiopiere og kenyanere som ikke lemlester barna sine? Forstår ikke Utdanningsforbundet at de dermed rammer de lovlydige foreldrene som faktisk bryr seg om barna sine og det norske systemet? De som tvinger barna under kniven, tar barna ut fra skolen og drar, uansett.

I sju år har jeg fulgt debatten. Handlingsplaner er skrevet, millioner er pøst ut på prosjekter uten resultater. Det føles som å gå i en evig sirkel. For mange har det vært prestisje å jobbe mot omskjæring. Aktører og organisasjoner har vært redde for å tråkke hverandre på tærne. Mens vi nøler, har alderen på jentene trolig gått ned. Metodene for å få dem ut av landet, blir mer utspekulert. Jeg blir oppgitt og ikke minst trist på jentenes vegne. Det verste man kan gjøre mot jentene er å ikke bry seg. Det er stigmatiserende.

Jeg hadde kanskje lurt på om Kadra var et mediefenomen. Den skepsisen er ubegrunnet. Hun er klar og intelligent og skjærer gjennom all bullshit’en. Norsk offentlighet drukner i bullshit – av avsporinger og folk som ikke konfronteres med motforestillinger.

Det handler om journalister som ikke gjør jobben sin. Hadde dette vært norske jenter, ville Stortinget nedsatt en granskingskommisjon som ville holdt åpne høringer for å finne ut hvordan dette var mulig. Den obligatoriske helsesjekken ville kommet uten diskusjon.

Alle som vet litt om kulturer og forskjeller forstår at det er eneste ordning som ikke diskriminerer og skaper større problemer. Likhet for alle. Slik må det være.

Aftenpostens journalist Olga Stokka viser mot ved å spørre hvorfor ikke Qaradawi og de ledende imamene utsteder en fatwa mot lemlestelse. Men mellom linjene kan man også lese en kritikk av hennes egen avis, som fremstilte Qaradawi som moderat og et forbilde for et par uker siden.

Hysteri og ansvar