Sakset/Fra hofta

Regjeringen la sist uke frem tilbud om underlivsundersøkelse av jenter i risikosonen. Systemet baserer seg på frivillighet. Hege Storhaug og Rita Karlsen slakter forslagene, som halvhjertede, ineffektive og diskriminerende.

Ikke på noe punkt viser regjeringen vilje til å ville gjøre noe med problemet. Man rygger unna det eneste som kan utrydde og forebygge kjønnslemlestelse uten å vekke motvilje og følelse av å bli utpekt: obligatorisk helseundersøkelse for alle jenter. En slik undersøkelse fantes frem til 1993, da den ble avskaffet pga Bjugn-saken. Men statsråd Bjarne Håkon Hanssen later som om han ikke har hørt om det.

Man sier en obligatorisk undersøkelse vil være altfor omfattende. Det finnes ikke ressurser. I stedet innfører regjeringen et system som er uten klare retningslinjer og åpent for fortolkning og skjønn. Hvem vil være busemann og anmelde når hele ordningen oser av uvilje mot å være politimann?

Regjeringen har latt seg skremme av de som sier at helsevesenet ikke kan skal være politi. Det vil svekke tilliten til helsevesenet. Men offentlig forvaltning har allerede en rekke bestemmelser som pålegger varsling når straffbare forhold avdekkes. Motstanderne av underlivsundersøkelse – blant dem Høyres Afshan Rafiq – omtaler en slik undersøkelse som «overgrep». Det er misbruk av begreper.

– For det første er det ikke et treffsikkert virkemiddel. For det andre er det overgrep satt i system, dersom alle «friske» jenter skal sjekkes, sier hun.

Rafiq gjør noe som er blitt en vanlig fremgangsmåte for å hindre at noe blir gjort: Man later som om man er enig i at det er et problem og at noe må gjøres. Men tiltakene man går inn for er så tannløse at intet skjer. Man har dermed lykkes med å kvele tiltak som kunne utrettet noe.

Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt foreslo tilbud om undersøkelse til risikogrupper. Men ante ikke selv at det omfattet f.eks. kurdere.

– Hvorfor er ikke en utsatt gruppe som kurdiske jenter fra eksempelvis Nord-Irak, der undersøkelse viser at 60 prosent lemlestes, inkludert i risikogruppen?

Huitfeldt gjorde en overraskende og fortvilet grimase. Hun visste åpenbart ikke at disse jentene er utsatt for lemlesting, i alle fall ikke i et slikt omfang. Hun kom seg noenlunde i land med å love at risikogruppens «medlemmer» skulle vurderes utvidet ved behov.

Tilbudet går til foreldre i risikogruppen i 5. klasse. Jenta skal selv få velge om hun vil bli undersøkt i 10. klasse.

Hvis helsepersonell får mistanke om at lemlestelse er begått eller vil bli begått, skal de ta kontakt med barnevernet. Det kan også gjøres anonymt for å rådføre seg, sa Huitfeldt. Barnevernet har påtalemakt i lemlestelsessaker, ikke politiet.

Men det store usikkerhetsmomentet er foreldre som ikke stiller til undersøkelse. Det åpner for skjønnsmessig vurdering. Hvor hardt skal man gå på? Regjeringen signaliserer at det skal vises omtanke og hensyn. Hvor lett blir det da for helsepersonell å melde fra til barnevernet, og hvor mange slike saker har barnevernet kapasitet til å utrede?

Rita Karlsen og Hege Storhaug mener regjeringen har rotet det ordentlig til for seg. Systemet er hverken fugl eller fisk. Det snakkes om tap av tillit, men ingen snakker om hvilken beskyttelse innvandrerbarna har krav på.

Det moderne Norge har måttet erkjenne at det er begått urett mot en rekke grupper, barnehjemsbarn, tatere, samer, partisaner. Så kommer man mange år etterpå og erkjenner sin brøde. Kanskje med noen kroner som plaster på såret.

Det er ikke vanskelig å spå at norske innvandrerjenter om noen år kommer til å gå til sak mot staten for at de ble sviktet som små barn.

Regjeringen har valgt unnfallenhetens linje i en sak som kommer til å bli svært vanskelig å bortforklare. De vet hva de gjør. Eller rettere: de er blitt fortalt hva de gjør, men de ønsker ikke høre.

Regjeringen vet ikke hva de tilbyr, og statssekretæren roter

Obligatorisk underlivssjekk er ingen løsning