Kommentar

Det er liksom noe med småpikers desperate smerteskrik. Blant annet er det så ubehagelig å høre på at selv statsråder og andre politikere ser seg nødt til å engasjere seg i tilsvarende ubehageligheter, som for eksempel den utrivelige plikten det er å håndheve norsk lov når man risikerer å stigmatisere eventuelle overgripere i samme slengen.

Og stigmatisering av mennesker som praktiserer kjønnslemlestelse kan ha en rekke kjedelige bivirkninger. Først og fremst kan det stimulere og øke den latente rasismen blant den delen av befolkningen som ikke praktiserer kjønnslemlestelse, noe som kan føre til intoleranse overfor overgripere. En annen bivirkning kan være de islamofobe koblingene mellom kjønnslemlestelse og islam. Man skal jo helst ikke stigmatisere religioner eller kulturer heller. Det er så til de grader plagsomt for regjeringens foretrukne samarbeidspartner, Islamsk Råd i Norge, at de hjelpsomt slår fast at en slik kobling er fullstendig meningsløs:

Leder for Islamsk Råd, Senaid Kobilica, avviser også enhver kobling mellom Islam og omskjæring. – Omskjæring nevnes overhodet ikke i Koranen.

Klar tale og et viktig bidrag til bekjempelse av både kjønnslemlestelse og hets av religioner. Men da norske lover på visse områder åpenbart har trådt ut av kraft, påkaller leder i Somalisk Nettverk, Bashe Musse, hjelp fra uventet hold:

– Vi trenger en fatwa, som er en muslimsk dom, mot omskjæring. Med en slik dom vil folk slutte med det, sier Musse.

Så kan man undres på hvorfor noen i det hele tatt foretar en kobling mellom islam og skikken med å lemleste småjenter? Sannsynligvis beror det på en vrangvillig tolkning og en personlig tilbøyelighet til å henge seg opp i inkonsekvens når man får den servert. I tillegg er det ikke fritt for at man kunne lure litt på hvorfor ikke alt som kan krype og gå av religiøse autoriteter innen islam har utstedt slike fatwaer på rekke og rad – spesielt når lemlestelse ikke har noen plass i islam, men like fullt er begrunnelsen muslimer som praktiserer overgrepet oppgir?

Nok om inkonsekvens fra autoritetenes kant, men det kunne være fristende å påpeke at det i så fall er overgriperne som sverter islam og muslimer i dette tilfellet, og ikke islamofobe nordmenn som normalt ikke forventes å kunne tenke lenger enn en fremmedfiendtlig nese rekker. De som i årevis har ment at toleranse for en kulturell eller religiøs praksis som kjønnslemlestelse ikke hører hjemme noen steder – fremmedfiendtlig nese eller ei – har i hvert fall ikke gjort seg populære blant politikere og det øvrige tolerante etablissement. Hege Storhaug er antagelig blant dem som ganske sikkert har fått betraktelig færre julekort etter å ha uttalt seg negativt om enkelte fremmedkulturelle tradisjoner.

Men man må altså ikke tro at det er lett å være myndighet når en står overfor en forferdelig vanskelig prioritering i en sak som har klare likhetstrekk med en overgrep på overgrep på overgrep-situasjon. Hvem kan vel vite hvilke ofre og hvilke lidelser man skal prioritere når småpiker blir utsatt for overgrep, overgriperne blir utsatt for overgrep, helsevesenet blir utsatt for overgrep hvis de blir forpliktet til å undersøke småpikers underliv for å sjekke at de ikke blir eller har blitt utsatt for overgrep, tilliten mellom overgripere og helsevesenet blir utsatt for overgrep, relasjonen mellom overgriper og overgrepet blir utsatt for overgrep – og enda verre: legeetisk råd blir utsatt for overgrep når de forventes å ha en holdning til hva man skal gjøre for å forhindre fremtidige overgrep?

At et politisk flertall og fagpersoner i fullt alvor – og i full offentlighet – risikofritt kan hevde at en obligatorisk undersøkelse av småpikers underliv er verre enn noens kjønnslemlestelse er forøvrig også et overgrep. Mot den øvrige befolkningens medmenneskelighet og intellekt.

Når et såpass nytt og ukjent fenomen på sjokkerende vis lander på statsråders skrivebord, gjelder det å foreta seg noe som er veldig synlig. Ikke fordi man er populister selvsagt, men velgermassen består nå engang hovedsakelig av ikke-akademikere som har den lite heldige egenskapen at de reagerer følelsesmessig stygt på systematisk lemlestelse av barn. Og når folk tar så på vei er det ikke bare rasistiske tendenser som kan gjøre seg gjeldende. Stemmeberettigede kunne for eksempel tenkes å føle og mene det de vanligvis føler og mener om overgripere og deres støttespillere, samt myndigheter som lenge har visst, men ingenting gjort. Befolkningen kunne til og med tenkes å forlange at myndigheter bekvemmer seg til handle, og dersom handlingen uteblir også denne gangen, kan det resultere i svært så kjedelige bivirkninger – for politikerne og deres fremtidige antall stemmer, for eksempel.

Imidlertid ble forbudet mot kjønnslemlestelse nedfelt i straffeloven allerede for 11 år siden, men da ingen er tiltalt eller straffet som følge av den barbariske skikken til tross for klare bevis på at den praktiseres overfor norske småpiker, kan loven karakteriseres som sovende. Nesten akkurat som norske myndigheter, faktisk. Så etter å bokstavelig talt ha blitt tatt på sengen viser bråvekkede myndigheter handlekraft og deltar på hastemøter det ellers bare har tatt 11 år å innkalle til.

For her må noe gjøres; dialog, holdnings- og opplysningskampanjer og forebyggende tiltak skal iverksettes – så fort man bare blir enig. Det er muligens litt i seneste laget for småjentene som er blitt lemlestet og ødelagt for livet de siste 11 årene mens politikerne komfortabelt så en annen vei, så det er det best å ikke tenke for mye på. Og av hensyn til både samvittigheten og dialogen benytter man seg på politikeres vis av små omskrivinger for å gjøre vemmelige temaer litt mindre uspiselige. På den snedige måten unngår man forhåpentligvis å hisse opp en allerede irritert befolkning også.

Derfor heter lemlesting plutselig «omskjæring», noe som jo lyder meget bedre men ikke er helt det samme. Den voldsomme virketrangen norske politikere fremviser kan kanskje tyde på at man har fått seg en overraskelse som har fremkalt en dyp omsorg for fremmedkulturelle småpiker, i stedet for å ta alle mulige misforståtte hensyn til deres potensielle overgripere og deres religiøse/kulturelle praksis. Men da man har visst dette i 11 år er muligheten forholdsvis stor for at den eneste overraskelsen det politiske miljøet har fått er omfanget av normale menneskers opprørthet over myndighetenes unnfallenhet i forhold til rituell barnemishandling. Det kan i det minste forklare det alminnelige oppløpet for å fremstå som øyeblikkets Ansvarsfulle Politiker.

Kall meg gjerne vrangvillig, men etter 11 års unnlatelser gir ikke dagens påfallende iver noe umiddelbart inntrykk av ansvarlige myndigheter som handler på eget initiativ. Forslag som spriker i alle retninger kombinert med relativt gjennomsiktige forsøk på ansvarsfraskrivelse vitner i grunn ikke om politikere som holder hodet kaldt. Snarere minner det mistenkelig om kalde føtter.

Og det er heller ikke helt det samme.

Les også

-
-
-
-
-