Det er opprørende stadig å se et nærmest samlet mediekorps halsstarrig fortsette sine usaklige og til dels hatske angrep på FrP-politikken og folk som har en annen samfunnsforståelse enn meningseliten og de «rettenkende» i innvandringsdebatten. Særlig FrP-statsråder og enkelte stortingsrepresentanter får unngjelde når det gjelder partiets innvandringspolitikk og klare tale om hva islamisme-ideologien fører til.

Islamisme er her i landet et tabuord for de «rettenkende». I hvert fall vil ikke Nato-sjef Jens Stoltenberg ta dette ordet i sin munn, sier han i et intervju med Dagens Næringsliv (ifølge Bergens Tidende 31.12.15). Temaet skal helst ikke debatteres.

Det synes å være et hovedmål å diskreditere FrP og dets politikk ved å mane frem bilder av et parti med et uakseptabelt menneskesyn. Tydeligvis er dette spesielt maktpåliggende når partiet sier ifra uten omsvøp om problemene som flyktningstrømmen til Norge skaper og foreslår helt nødvendige innstramningstiltak. Det til forskjell fra venstresiden, som med sin rådvillhet («Venstresiden har knapt et språk for det som skjer nå», sier forfatteren Lars Saabye Christensen) (A-magasinet 24.12.15), og mellompartiene, med sin overveldende godhet, der de sitter på gjerdet og mangler både evne og mot til å ta effektive grep i det politiske kaos innvandringen har skapt.

ANNONSE

Kommer det et utspill fra den kanten, kaster avisredaksjonene og NRK seg over det og formidler det ukritisk til folket, gjerne med en «forsker»- eller «ekspert»kommentar som passer for anledningen. Så følger redaksjonene ofte opp med lederkommentarer i samme retning.

Da statsråd Listhaug tillot seg å påpeke det åpenbare i et høringsnotat; at den store barneinnvandringen skyldes at barn blir brukt som såkalte ankerbarn av familien som sender dem alene på en farlig flukt til Europa med håp om at det vil gi økt velstand til familien, kom regjeringens «haleheng» – uforstandig, som så ofte før – straks på banen. Og det ville ikke være KrF og Venstre uten at man her så noen billige politiske poeng å markere seg med. Partienes talsmenn karakteriserte den åpenbare sannheten som «barnefiendtlig retorikk (..) som skaper utrygghet for barn i en allerede sårbar situasjon og vil motvirke integrering …» – hvilket Aftenposten 30.12.15 fant det formålstjenlig å lage en overskrift av.

Slik tegnes det et bilde av en kynisk FrP-politiker, og slik foregår det et uverdig politisk spill av uansvarlige stortingspolitikere, samtidig som medieredaksjonene tydelig viser sine politiske preferanser. Avisen fant også her en «forsker» til støtte for kritikken som ble fremsatt.

I dette tilfelle en Fafo-forsker (hvem ellers?) som mener at regjeringens forslag «er svært problematiske».

Når det gjelder «barnefiendtlig retorikk og skape utrygghet»: Leser innvandringsbarna norske aviser og høringsnotater?

I Aftenposten 05.01.16 har de parlamentariske lederne for Ap, Sp og de problematiske haleheng-partiene («Syria-kameratene») et slags opprop om «et felles ansvar i flyktningkrisen». Uten at FrP er nevnt, er adressen klar. Her er det partitaktisk kritikk av FrP-statsrådens klare tale om «godhetens grenser» (Morgenbladet 24.12.2015) og foreslåtte innstramningstiltak.

Den usminkede sannheten om konsekvensene av en liberal innvandringspolitikk må landets borgere, som skal betale gildet og møte integreringsproblemene, for all del skånes for.

I ingressen heter det: «Vi møter en ny internasjonal flyktningkrise best hvis det politiske Norge står sammen og opptrer og uttaler seg ansvarlig». Ja, nettopp. Men da bør vi legge merke til hvem som virkelig tar ansvar med sin politikk. Mener disse fire partiene at FrP her opptrer uansvarlig ved å fortelle den usminkede sannhet og sette ord på det folk flest går rundt og er bekymret for?

Vi så også et vrengebilde da Aftenposten dummet seg ut ved å kåre islamisten Mohsan Raja til Årets Oslo-borger. Sjefredaktøren «føyet skam til skade» med sin underlige forsvarstale for kåringen, hvor han «tvilte seg frem til» at Raja skulle få beholde prisen på tross av hans kriminelle fortid og skremmende holdninger.

En annen tvilsom avis-sak var da VG kåret Årets navn 2015. Her lå alt an til at det ville bli Hege Storhaug, etter at hun vant avisens nettavstemning (stemmer fra leserne) med klar margin. Men det ville nok ha blitt for drøy kost å svelge for meningseliten og menigheten av multikulturelle forkjempere.

VGs dilemma ble imidlertid løst, uten at jeg vil påstå at det skjedde ved hjelp av manipulering. Men det er lov å undre seg over rokeringen etter TNS Gallups meningsmåling. De ringte et «representativt utvalg» av Norges befolkning (1000 personer) etter nettavstemningen. Her er det verdt å merke seg begrunnelsene deltakerne i meningsmålingen fikk opplest på telefon. Ni av de ti finalistene ble omtalt med positive begrunnelser, mens en var helt nøytral (Nettavisen 19.12.15). Gjett hvem det var. Som en blogger skrev etter kåringen: «Dette er ikke noe å krangle om. VGs lesere valgte sin vinner, deretter valgte VG sin vinner. Helt greit, det …».

Hege Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplage» ble av samtlige storaviser og NRK forsøkt tiet i hjel. Men denne gangen gikk det ikke slik mediekorpset hadde tenkt og håpet – og slik de før har greid å stoppe salget av bøker med innhold som strider mot den politiske korrektheten. Storhaugs bok er blitt en bestselger og lå sikkert under mange juletrær denne julen. For trass i medias boikott (det var ingen dekning av lanseringen, intet intervju, ingen kommentarer og ingen anmeldelse) ble mange oppmerksom på boken, og på at en der kan hente faktabasert kunnskap om hva religionen islam og samfunnssystemet islamisme innebærer. Jeg antar mange er blitt skremt etter lesningen.

Skribenten Elin Ørjasæter har også lest boken. I et debattinnlegg i Aftenposten 06.01.16, «Storhaug under lupen», skriver hun bl.a: «… Og jeg føler meg som en idiot som ikke har satt meg inn i feltet islam tidligere». Jeg anbefaler alle å lese hennes innlegg. Hun avslutter dette slik:

«Hege Storhaugs bok, og ikke minst hennes kritikeres faktasjekk, har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk. Skillet går nå mellom politikere som forstår utfordringen, og de som laller videre om en religion som ikke har noe å gjøre med terror.»

 

 

 

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629