Kommentar

Likhetstrekkene mellom den norske Pegida-initiativtageren Max Hermansens historie og Ibsens «En folkefiende» er litt for mange til at de bør gå upåaktet hen.

Det kan de lett gjøre, ettersom salig Henrik ikke er i nærheten av å ha den plassen han burde ha i nordmenns bevissthet, så la oss rekapitulere handlingen i det samfunnskritiske dramaet.

ibsen.folkefiende
Edvard Munch: Henrik Ibsen

Dr. Stockmann, legen ved et kurbad som er hovedinntektskilden til en norsk småby, oppdager at vannet som skulle ha vært helsebringende for badets pasienter, er blitt forgiftet. Han ønsker å gå ut i offentligheten med dette, men blir forhindret fra det av sin bror, som også er byfogd og kurbadets styreformann. Denne trekker i trådene for at avisen ikke skal skrive om saken, fordi kostnaden ved å flytte badet vekk fra forurensningskilden er for høy – for skattebetalerne, da det måtte bygges en lengre offentlig vannledning. I stedet for å rose ham for å ha slått alarm, vender allmennheten dr. Stockmann ryggen, slik at det foruten ham selv også går ut over kona og barna: De voksne mister jobben, og barna blir mobbet på skolen. Når det viser seg at forurensningen kommer fra svigerfarens garveri, kjøper denne aksjer i kurbadet for pengene datteren skulle ha arvet. Slik kommer Stockmanns prinsippfasthet til å ramme den allerede hardt økonomisk prøvede familien finansielt i tillegg.

La oss nå igjen minne om hva som fikk Hermansen til å bli politisk aktivist, nemlig erfaringene fra kateteret ved Sogn videregående skole i Oslo:

Der var det unge, muslimske menn som sa rett ut i klasserommet at det ville være fint hvis alle jøder forsvant fra jordens overflate, at det er greit å steine homofile, at det er greit å drepe folk som forlater islam og at damer er underdanige mannen.

Det er dypt fascinerende hvordan offentligheten har gitt fullstendig blaffen i disse observasjonene, som ikke er unike hverken hos lærere eller andre som omgås yngre muslimer.

Mens dr. Stockmann var lege ved et kurbad hvor vannet skulle gjøre pasientene friske, virket Max Hermansen ved en skole hvor læringsmiljøet skulle sette de unge i stand til å bli morgendagens dugelige borgere.

Mens «den kompakte majoritet» i Stockmanns lokalsamfunn ikke ønsket å bære den økonomiske kostnaden ved å eliminere forurensningen av vannet i kurbadet, vil ikke dagens sløve allmennhet bære den spirituelle kostnaden ved å konfrontere den åndelige forurensningen av Hermansens skolestue.

De mektige personene som frykter at Hermansen skal få folk til å tenke over hvordan islamiseringen forandrer Norge til det verre, gjør dermed som byfogden i Ibsens drama: De gjør hva de kan for at Hermansen skal se ut som skurken.

Hermansen har på sin side ingen problemer med å snakke ned verdien på aksjene av det fremtidssamfunnet hvor islam får en stadig sterkere stilling, som han selv kunne ha valgt å nyte godt av – slik mange gjør. Punkt for punkt svarer han til Ibsens folkefiende.

Når moderne nordmenn kommer ut av teatret etter å ha sett det udødelige dramaet, tenker de at dr. Stockmann er helten. Når de åpner avisen og får servert en tilsvarende virkelighet fra sin samtid, tenker de at Hermansen er busemann. Forstå det den som kan.