Sakset/Fra hofta

Distinksjoner er viktige. De viser at et fenomen som ved første øyekast kan virke ensartet, ikke er det. Debatten om islam i Norge er et slikt stort tema.

Det er noe merkelig med islam som gjør relgionen vanskelig å diskutere. På den ene siden er den ytterst autoritær. På den andre siden er den uten et organisert hierarki. Den har ingen kirke-organisasjon.

Samtidig er den en kultur, hvor nasjonal kultur og religion flyter over i hverandre.

Norsk offentlighet synes dette blir for besværlig og velger et idealisert, forenklet bilde.

Men kan det være at de islam-kritiske faller i samme grøft og lar seg friste av overforenkling?

Når Max Hermansen tyr til nazi-sjargong om islam, reiser det en del spørsmål: Nazismen var en ideologi uten kultur. Det var ikke noe som het nazistisk kultur, selv om de forsøkte så godt de kunne. Derimot var det en del troende nazister. Fanatismen er også felles mellom salafister og nazister.

Islamistene samarbeidet med Nazi-Tyskland, og grunnleggeren av det muslimske brorskap lot seg inspirere av fascismen og bolsjevismen. Dette er faktum og vi vet at det er liten oppmerksomhet rundt dette i norsk offentlighet. Det er uvelkommen informasjon.

Men spørsmålet er hvordan vi møter holdninger som de den anonyme rådgiveren og Max Hermansen beskriver: Når gapet mellom muslimsk selvforståelse og norske verdier er så stort kan det være man må veie sine ord. Det er neppe nazi-sammenligningene som vinner frem.

Jeg kan forstå følelsen av å stå alene. Det må skje en verdi-erodering innenfra det norske systemet, hvis man ikke får lov å forsvare norske/vestlige verdier i praksis. Vi på utsiden har inntrykk av at det er det som skjer.

Hva gjør de som er på innsiden?

Det er ikke bare å kalle en spade en spade. Såpass vet de fleste av oss.

Mitt spørsmål til Max Hermansen er: Hvordan opptrådte du som lærer? Forsto du formidlingens kunst, og moderasjon i betydningen å veie sine ord ut fra hva mottageren var i stand til å håndtere. Det skal en pedagog alltid gjøre; ta høyde for elevens nivå. Hvordan håndterer man det kulturelle nivå? Det spørsmålet må være helt sentralt i norsk skole, men også andre store arbeidsplasser hvor nordmenn og muslimer møtes, som f.eks, helsesektoren. Men vi hører aldri noe om hvordan dette håndteres.

Folk er takknemlige for at en spade blir kalt en spade. Men samtidig:

Ikke mange plasser å gå, Rustad.
Nær sagt alle har smakt på, om ikke drukket giften.
Sonen for der man skal passe seg for hva man sier har begynt å omfatte både venner og familie. I beste fall blir man møtt med beklemt taushet. I verste fall moralsk harnisk av «se-på-meg-så-sinna-jeg-ble-nå»-varianten.
Moralpolitiet lever av å avsløre og diskreditere, helst så høylydt so mulig. Dommer, jury og bøddel i ett.
Det som gjenstår er Document og anonymitet.

Hvis «alle har smakt på giften», hvordan går man da frem for å avkontaminere dem og gjøre det mulig å snakke med dem? Hvis det er slik at også venner og familie er infisert – og slike historier er det mange av – hva da med nasjonen, hva da med samtalen og fellesskapet?

Dette er store og alvorlige spørsmål, og jeg er ikke så sikker på om man løser dem bare ved å kalle en spade en spade.

I det offentlige rom ja, men også der må man veie sine ord. Nazi-sammenligningene er farlige i det øyeblikk de blir sjablonger, og det blir de lett, og når man begynner å snakke om «motstand» i betydning væpnet motstand, kan det lett misforstås, både av motstandere og eventuelle tilhengere. Her må man opptre ryddig.

Man må ta hensyn til omstendighetene: I arenaer som skolen må man ta hensyn til at muslimske elever er invitert «inn», det er nok å høre på hvor forvirret Erna Solberg uttaler seg. Vi, det norske vi, har derfor en stor oppgave: En pedagogs oppgave: Å forklare forskjellen på frihet og ufrihet, helt ned i det personlige. Det holder ikke bare med honnørord, dette er vi enige om. Men hvordan vi snakker til folk betyr mye. Enten det er muslimske elever eller landets statsminister.