Kommentar

Shakil Rehman gjør noe modig i en kronikk i Morgenbladet: han tar opp den muslimske mannsrollen sett med moderne briller. Det må gjøre vondt. Det rammer midt i muslimske menns selvfølelse. Men finnes det noen vei utenom?

Betegnende for den offentlige debatten er at den foregår på det generelle plan: det er ufarlig. Det som mangler er konkrete rapporter/analyser av hverdagen, og hvordan mennesker interagerer. Norske medier er ytterst varsomme med slike rapporter fra hverdagen, og myndighetenes politiske signaler oppfordrer ikke lærere, barnehageansatte, sosialarbeidere osv, til å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er en kostbar taushet, forkledt som hensyn og toleranse, en «raushet» samfunnet ikke har råd til.

Erfaringer

Man kan nemlig ikke hindre at folk gjør seg sine erfaringer og at praten går i privat sammenheng, på butikken og over middagsbordet. Hvis det er for stor avstand mellom det folk erfarer og det de leser og hører i mediene, vil det reise tvil om systemets troverdighet, og når jeg skriver systemet mener jeg både mediene og politikerne, for de agererer her langs noen av de samme akser: de våger ikke gå inn i minefeltet av personlige hverdagslige møter.

Det er det personlige som er møteplassen. Det er varmt, kaldt, det lukter, smaker, det handler om sympati og antipati, tiltrekning, frastøting, det er mange ting på én gang, for mennesket er både et produkt av sin kultur og religion og samtidig individer.

Det offisielle Norge handler og opptrer på vegne av Det store Vi, men deres versjon vil aldri bli anerkjent hvis den ikke er sannferdig: dvs. våger å si sannheten, i det små. Det hjelper ikke hvor store ord man enn smykker seg med.

Privatlivets fred?

Men raker muslimske familieforhold den norske offentlighet? Skal det norske samfunn blande seg inn i familieforholdene nå også? Man merker at dette utøser motstand. Det er å tråkke over grenser og tråkke på personer. Men i et moderne samfunn er kjønnspolitikk noe som er innvevd på alle plan: fra barnehage, til skole, fritid og arbeidsliv: hvis en gruppe lever etter en patriarkalsk, mannsorientert kultur, der kvinnen er underordnet mannen, vil det oppstå store spenninger.

Hvordan håndtere disse? Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt forsøkte å reise en viktig debatt: likestilling må også gjelde innvandrerne. Langt mer effektivt er det hvis kritikken kommer innenfra.

Det er det Shakil Rehman gjør i sin kronikk. Han går rett på sak: han var klar over forskjellene, men trodde de ville utjevnes med tiden.

Men økt polarisering og stillstand i de muslimske miljøene viser at det er noe som ligger fast: Islams menneskesyn som setter premissene for menns forståelse av sin maskulinitet og rolle.

Religionen gir mennene et narsissistisk forhold til seg selv og sin religion ved at de får et kunstig oppblåst og urealistisk selvbilde. Dette i sin tur skaper en aggressiv adferd, der saklig kritikk blir oppfattet som blasfemi og sterkt personlig krenkende.

Rehman tok opp denne atferden også under debatten på Litteraturhuset om norske verdier: han sa at norske kvinner og menn er redd den muslimske mannen. Han har en væremåte som skaper avstand og mistillit.

Dysfunksjonell

Det er samtidig en atferd som er dysfunksjonell i forhold til samfunnet, når det gjelder sosial suksess og også karriere: den norske mannen vinner fordi han har internalisert verdier og væremåter som fungerer bedre i en moderne virkelighet. Dette er et ytterst viktig punkt:

Slik det er nå, vinner den norske mannen på mange områder. Han har utviklet sin maskulinitet gjennom religionskritikk og kvinnekamp, og spiller på et mye større register. Han kan være forsørger, men også støttespiller, samtalepartner og venn. Hvordan få til denne utviklingen i det konservative muslimske miljøet?

Det Rehman ikke tar opp er at sterke krefter i norsk offentlighet beskytter den muslimske mannen og den muslimske kulturen på samme måten som den muslimske mannen «beskytter» kvinnen: det er uskrevne lover som sier at de ikke skal konfronteres, men forstås på sine egne premisser. (Les Morgenbladets oppfølgingsartikkel til kronikken, hvor man spør en far og hans to sønner om mannsroller. De sier den norske mannen er uansvarlig fordi han gifter seg så sent. De blir ikke bedt om å forklare hvorfor, og konfrontert. Journalister trekker seg unna når de merker hvor hunden ligger begravet.)

Men en slik beskyttelse innebærer en nedlatende holdning, den er umyndiggjørende, slik norsk sosialvesen umyndiggjør asylsøkere og innvandrere ved å la de gå på trygd: det er ødeleggende, det ødelegger gruppen og det gjør individet funksjonsudyktig. I sin tur vil mennesket forsvare sin funksjonsudyktighet og oppleve kritikk som krenkende. Det er dit vi er kommet nå takket være kulturalismens toleranse og hensyn.

Da blir jobben enda vanskeligere for de som våger å snakke sannferdig:

Menn skal ifølge islam ikke se på en fremmed kvinne, og de bør helst ikke være venn med en fremmed kvinne. Sex er tabu og forbudt utenfor ekteskap og har ført til at menn vokter over sine kvinners seksualitet. Derav kommer denne æreskulturen som fører til at en far eller bror enten velger å isolere kvinnen som vanæret dem ved å aldri møte henne mer, eller, i verste konsekvens, tar livet av henne. Denne kvinnen var et menneske de hadde veldig kjær engang. Kjærligheten var dessverre ikke betingelsesløs på grunn av religionen. En slik maskulinitetsforståelse er primitiv, skaper sosiale skjevheter, kjønnssegregering og en nedvurderende oppfatning av norsk levesett og frihetsbegrep. Guds ord og dermed forholdet til sex og tro blir målestokken for moral, istedenfor rasjonalitet og fornuft.

..

Den muslimske mannen gifter seg ofte tidlig og blir fanget i et lojalt forhold til en kvinne som han kanskje ikke elsker, mens han egentlig er nysgjerrig og burde ha hatt mulighet til å bli bedre kjent med seg selv og sine preferanser. Han vil gjerne ha kvinnelige venner og kanskje en kjæreste – men blir forvirret på grunn av religionen og den kollektive fordømmelsen fra sitt samfunn. Homofile venner eller kjæreste blir helt uaktuelt.

For meg var Aatish Taseers bok «Min islamske reise» opplysende: han var på jakt etter sin far som han ikke hadde kjent i oppveksten, og dermed sin tapte muslimske identitet. Det som slo ham var at islam var underlagt «bagatellenes tyranni». Det er en uhyre viktig innsikt. Kristendommen var også opptatt av regler for sømmelig atferd, helt opp til vår tid: du skal gjøre slik og ikke slik for å være et godt menneske.

En predikant kunne si om en ungdom at han var bekymret for hvordan det ville gå med ham fordi han plystret! Plystring var synd. Det var synd å gå på kino for de rette bedehusmiljøene. Så sent som for noen uker siden hørte jeg om en familie som ikke lot barna spille fotball fordi de da ville bli opptatt på søndagene, og søndagene skulle brukes til gudstjeneste. Skjørtelengder, kortspill, musikk, banning, alkohol sa noe om hvor man sto: ved å overholde visse regler var man på den trygge siden og hadde en tilhørighet. Tro ikke at ikke nordmenn vet hva dette handler om! Det er mange som har personlige erfaringer med bagatellenes tyranni.

Indre verdier

Den ytre anstendighet skjulte mye lummert, det er en innsikt ikke minst kunsten har gitt samfunnet. Men prosessen skjedde under betydelig motstand, for under arbeidet ble guder revet og ødelagt.

Kristendommen og humanismen er blitt internalisert: den enkelte har ansvaret og friheten. Det er de store ting som avgjør: hvordan man behandler kjærligheten, hvordan man behandler sine medmennesker. Dette er spørsmål vi ikke blir ferdige med, og som møter oss hver eneste dag.

To standarder?

Rehmans artikkel har en implisitt konklusjon: vi kan ikke ha to standarder i samfunnet. Hvis noen lever etter bagatellenes tyranni – dvs. at skjørtelengder (hijab) og frivolitet (musikk, sex) skal reguleres strengt, vil de fungere dårlig med resten av samfunnet, både på arbeidsplassen, i boligområder og i det offentlige rom. Det vil utvikle seg parallellsamfunn, og vi får det vi trodde hadde knust i det borgerlige samfunnet; hykleriets gjenkomst.

Men denne gang er det et offentlig sanksjonert hykleri.

Hykleri er ikke noe man kan avgrense. Det smitter over på omgivelsene. Det offisielle Norge følger en kurs hvor man tilpasser seg og kopierer hykleriet og dobbeltmoralen i den muslimske kulturen. Når noen tråkker på ømme tær skrikes det opp om krenkelse: neste steg er kriminalisering av slike krenkelser. Regjeringen foreslo faktisk en slik lov rett før jul, og pressen sa til å begynne med ingenting. At de foreslo et blasfemiforbud sier noe om hvor langt utviklingen er kommet.

Ytringsfrihet er den store trussel mot hykleri og dobbeltmoral. Når forvalterne av Den offisielle versjonen – norske myndigheter, medier, rikssynsere, og muslimske representanter – har felles interesse av å opprettholde denne versjonen, er den virkelig truet. Det er der vi er nå.


Tid for mannsfrigjøring!