Nytt

Multikulturalismen passer best på vestkanten blant de privilegerte, men som politisk strategi skaper den konflikt fordi den ser mennesker bare ut i fra kultur, etnisitet og religion, hevder sosialantropolog Farida Ahmadi.

Canada, Australia, Storbritannia og Europarådet har eksplisitt vedtatt en multikulturalistisk politikk, mens Norge i følge Ahmadi er gjennomsyret av en uoffisiell multikulturalisme blant politikere, media, mange institusjoner og store deler av akademia.

– Multikulturalismen skaper konflikt, fordi den ser mennesker bare ut i fra kultur, etnisitet og religion. Før ville ikke osloborgere leie ut leiligheter til nordlendinger. Nå er det somalierne som blir stigmatisert. De får to ulike alternativer: Enten å bli som nordmenn, eller å bli slik nordmenn tror de er, sier Ahmadi.

Hun har skrevet en masteroppgave i sosialantropologi om innvandrerkvinner som isoleres i Oslo. Da hun gikk inn i prosjektet trodde hun at forklaringen på deres isolasjon skulle ligge hos dominerende menn. I stedet endte hun opp med å gi multikulturalismen skylden for at kvinnene ikke blir integrert i samfunnet.

– Vi har ikke, som i Canada, en minister for multikulturalisme. Likevel gjennomsyrer den samfunnsinstitusjonene våre, store deler av akademia og tankegangen til politikere og mediefolk, sier Ahmadi.

Sosialantropologen advarer venstresiden mot å innta et multikulturalistisk standpunkt, da hun mener det bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet. Hun mener man må se den politiske strategien i sammenheng med nasjonalismen, der nasjonalstaten definerer «de andres» behov i separate institusjoner.

– Man pumper penger inn i de ulike nasjonenes moskeer, og underbygger på den måten forskjeller mellom folk. Det er en misforstått politikk som fører til at en kollektiv identitet tres nedover individet. En konsekvens er at somaliere som ønsker å sende penger hjem blir oppfattet som terrorister.

– Er det dobbeltmoral?

– Jeg vet ikke om det er dobbeltmoral eller om det er splitt og hersk, men det er ganske sikkert konfliktskapende, sier Ahmadi.

Ahmadi mener multikulturalismen krenker mennesker, og begrunner det med at denne politikken gir diffuse rettigheter uten at minoritetene forstår sine plikter. Den ytterste konsekvensen av at en slik politikk blir institusjonalisert, er systematisk krenkelse i form av en skjult og taus rasisme som bare de privilegerte i samfunnet nyter godt av fordi arbeid med minoriteter er blitt en industri:

– Hvordan mener du at de priviligerte nyter godt av multikulturalismen?

– Både priviligert minoritet og majoritet nyter godt av multikulturalismen. Men multikulturalismen er en form for ignoranse. Det er lett å være multikulturalist på vestkanten hvor det ikke finnes innvandrere. Samtidig profitterer de priviligerte på at multikulturalismen er det rådende tankesettet. Det gir jobber i akademia og institusjoner. Å jobbe med minoriteter er blitt en industri, sier Ahmadi.

Ahmadi mener venstresida unngår det dypeste problemet, nemlig fattigdom og arbeidsledighet, når de velger å ha på seg de multikulturelle brillene. Tre av ti innvandrerhusholdninger kommer under grensen for lavinntekt satt av EU. Bare 29 prosent av innvandrere fra Afghanistan og 27 prosent av innvandrerne fra Somalia har jobb. De bor trangt med store barnefamilier og må flytte så fort husleia økes. Men i stedet for å sette seg inn i de sosiale problemene, velger multikulturalisten å forklare forskjellene med kultur.

I feltarbeidet sitt intervjuer Ahmadi en norsk kvinne som er leder for et senter for innvandrere. Hun forteller om sin frustrasjon overfor somalierne. Hun hadde hjulpet en somalisk kvinne i en skilsmissesak fra en voldelig ektemann. Hennes frustrasjon oppsto da hun oppdaget at kvinnen var blitt gravid med sin eksmann. Hun følte seg lurt og utnyttet, og sa at norske lover og velferdssystemer laget av sosialdemokratisk middelklasse for det norske protestantiske folk, ikke passet for somaliere, som er sosialisert inn i andre tradisjoner.

«Denne tenkemåten er en krenkelse. Den multikulturalistiske todelingen er så infiltrert i lederens tenkemåte, at hun ikke ser fattigdommen. Dette er for meg toppen av rasisme, en rasistisk tankegang fra en antirasistisk kvinne.» skriver Ahmadi.

Dermed kommer vi over på årets store rasismedebatt etter hendelsene i Sofienbergparken hvor to ambulansesjåfører nektet å ta med Ali Farah som trengte øyeblikkelig hjelp, fordi han tisset på bilen deres. I lydloggen mellom ambulansesjåførene som nå er offentliggjort kan vi høre at sjåførene kaller Farah og vennene hans for «hippier».

– Det som skjedde i Sofienbergparken var en grov krenkelse, og nok et eksempel på noen som ikke ser mennesket. De så ikke Kohinoor som satt der og gråt, sier Ahmadi.

Ifølge henne kommer denne diskrimineringen og rasismen til uttrykk hele tiden på offentlige kontorer og i førstelinjetjenesten i et konfliktfylt forhold mellom de ansatte og minoritetsbrukerne, noe begge parter lider av.

– Man har glemt klasseperspektivet. De svakeste klarer ikke å se hverandre. Majoritet og minoritet krangler seg i mellom, og ingen bryr seg, sier Ahmadi.

Klassekampen kommer fremover til å sette søkelys på hvorvidt multikulturalisme er et progressivt standpunkt, eller om det bidrar til eksklusjon av minoriteter.

Klassekampen: For de privilegerte