Lars Akerhaug er bedt om å anmelde forsiden på Document tidsskrift og er ærlig nok til å innrømme at oppgaven fyller ham med motvilje. Han ønsker ikke å være en del av hylekoret. Samtidig sier han at «Documents redaksjon ikke gjør det enkelt for seg selv». Oops! Her skulle det stått «for meg».

For det Akerhaug mener, er at Documents redaksjonelle linje ikke gjør det lett for ham å forsvare oss uten at han får problemer i det miljø han nå er en del av.  Akerhaug sier det nesten, og det er en ganske opplysende innrømmelse.

Han skriver at hvis man tar Document i forsvar, blir man oppfattet som «Document-venn», og dét er ubehagelig.

Det vil være ubehagelig å bli oppfattet som en «Document-venn», slik man ubønnhørlig blir om man tar redaksjonen i forsvar. 

Det hefter altså noe spesielt ved Document som gjør at man ikke kan kritisere det etter vanlige kriterier, nemlig ut fra «merit». Hvis man gjør det, blir man stemplet. Document skal ha spesialbehandling.

Akerhaug er ærlig nok til å innrømme at «Heri ligger kanskje også en god porsjon feighet fra min side». Det er en forbløffende innrømmelse fra en skribent.

Så skrider Akerhaug til oppgaven han er tildelt. Omtalen er mer opplysende enn han selv er klar over.

Den første som ga lyd fra seg fra minervanett.no til Document, var redaktør Nils August Andresen, som lurte på hva vi mente med forsiden. Henvendelsen var noen dager gammel da jeg oppdaget den, og min tanke var at hvis man må spørre om meningen med et kunstverk, kan det være man mangler forutsetningene.

Satire

Men Andresen har tidligere vist at han forstår satire. To NRK-journalister skrev en bok/kronikk der de trakk inn en personlig ransopplevelse og brukte den som argument for en mer tolerant innvandringspolitikk. Dette provoserte mange. Én skrev en satire over deres grenseløse empati, med ranerne. Kommentarfeltene gikk varme. Ander Giæver i VG hisset seg opp. Andresen påpekte at Giæver misforsto: Det var ikke journalistenes opplevelse folk trampet på, det var at de brukte den for å fremme et politisk syn. Det utgjør en viss forskjell.

Så gjør Andresen seg noen betraktninger om forståelsen av satire.

Satire er en krevende genre. Vi vet alle, tror jeg, at det finnes ting vi ler av privat som ikke uten videre ville egne seg på trykk i for eksempel VG. Det kan finnes humor som for eksempel en pårørende ville kunne finne støtende som ikke desto mindre er hysterisk morsom. Tragedy plus time equals comedy, lyder en kjent humormaksime, som har mye for seg. Man kunne kanskje også erstattet ”time” med ”space”. Men ikke bare det: Humor tolkes også ofte svært forskjellig. Et særlig problem er skillet mellom budskap og plott eller form.

Andresen nevner Otto Jespersens vitsespørsmål om hvorfor vi ikke bryr oss om alle loppene og lusene som døde i gasskamrene, «uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»

Andresen var blant dem som så satiren. Han opplevde det ikke som antisemittisk. (Bakgrunnen var en voldsom oppmerksomhet rundt en død giraff.)

Andre, herunder undertegnede, så en annen kontekst. Jespersen likte å provosere, og han tok alltid for seg de kjære, kjente symoblene som han og venstresiden alltid har trampet på, fordi det aldri har hatt konskvenser, men nærmest er blitt tradisjon i mediene: det amerikanske flagget, Bibelen og altså Holocaust.

Men som vi vet: NRK og en samlet presse har vært svært forsiktig med å drive satire mot og med alt som har med islam og innvandring å gjøre.

Man har brukt opp høyresidens symboler – USA under Obama frister ikke – det eneste man har igjen, er Israel, men selv dét blir smått sammenlignet med Syria. Latteren sitter fast i halsen.

Andresen sier noe interessant om tolkning av satire:

Problemet: Det finnes ikke alltid klare og gode svar på hva en vits er, betyr eller bevirker, og ikke engang alltid på hva som er den fulle årsaken til at en humorist velger eller ikke velger de formuleringer han gjør. Ofte vil det være slik at jo nærmere en person befinner seg settingen for en vits, jo lettere er det å reagere på selve settingen – med mange unntak, selvsagt. Ofte vil det også være slik at jo mer uenig man er i poenget, og eventuelt det politiske poenget, jo lettere vil man fokusere på andre eventuelt problematiske sider i vitsen. Og kanskje finnes det ikke alltid helt skarpe skiller mellom poeng, kontekst og plott.

Her er vi ved kjernen i kritikken av Documents forside: Man er uenig i poenget. Forsiden sier at Ola Nordmann er løpt over ende. Han ligger overkjørt, under døra. Men i stedet for å si at man er uenig i det, leser man noe annet inn i bildet: fordommer og endog noe nazistisk.

Kan forklaringen være noe så enkelt som at man blir provosert fordi bildet uttrykker noe man ikke vil innrømme?

Her er det viktig å være klar over at venstresiden ikke lenger har noen å raljere med. De fleste symboler er nedsablet. Den flittige bruken av rasist- og nazi-stemplet er et tegn på politisk fattigdom og ubehjelpelighet. Man har ikke lenger noe å fare med.

Men man kan agere den bolde ridder som forsvarer det nye proletariatet  innvandrere og muslimer spesielt.

Mer forbausende er det at den etablerte høyresiden har bøyet seg for denne kollektivisering av samfunnet.

Venstresiden har gått over til å dyrke outrage på vegne av de svake. Det har ført til en internalisering av krenkelse. Den minner forbløffende om muslimenes opplevelse av krenkelse.

Det er det reaksjonene på Ed McLachlands tegninger handler om.

Det handler om Shoaib Sultan, Tor Bachs, Lars Akerhaugs, Nils August Andresens problemer.  Ikke oss.

Men de kan ikke få seg til å se det.

Document må følgelig både påpeke at problemet ligger hos dem, forsvare satirens plass og de forhold satiren henviser til. Trippeløvelse.

Man blir litt sliten av og til. At selv folk som Bjørn Stærk og Akerhaug kaller dette for syting og offermentalitet, er langt under pari.

De skulle forsøkt å innta Documents posisjon en gang iblant. Når Akerhaug innrømmer at det er for ubehagelig, har han i virkeligheten sagt at han ikke orker å legge seg ut med konsensus og portvokterne.

Da kan vi bare gå hjem.

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂