merkel.erdogan5

How does European humanitarianism become a road to moral surrender? In Germany, they’re beginning to find out.

Brett Stephens, Wall Street Journal

Angela Merkel tildelte det tyske demokratiet et alvorlig slag fredag da hun åpnet for at komikeren Jan Böhmemann kan stilles for retten for majestetsfornærmelse mot Tyrkias sterke mann, Recep Tayyip Erdogan.

Merkel oppfører seg som ayatollah Khomeini i Iran mot Salman Rushdie: Hun blander genre og domener som i et demokrati må og skal være absolutt separate. For en ayatollah er det ikke noe som heter humor og religion. Men de fleste tar det som en selvfølge at slik er det i et demokrati.

Med sitt vedtak har Merkel åpnet a can of worms, tatt lokket av et ormebol. Mange står i kø for å utnytte den åpningen hun har skapt for å stille humoren under religionens årvåkne blikk.

ANNONSE

Det er en utrolig historie.

Sangen Jan Böhmemann fremførte var som «en liten promp». En bagatell i åpent samfunn. Verdt noen twittermeldinger og Facebook-posteringer. Dagens samtaleemne, og så glemt.

Men ikke under Erdogan. Slik Khomeini gjorde islams humørløshet til hele verdens anliggende med sin dødsdom-fatwa over Rushdie, har Erdogan gjort krav på å kunne straffe komikere i Tyskland.

Erdogan har utviklet seg i en stadig mer brutal og stormannsgal retning. 2.000 personer er dratt for retten i Tyrkia, anklaget for å ha fornærmet presidenten. Dette er Caligula-tendenser.

Først sviktet Merkel og EU de demokratisk sinnede tyrkerne. Samarbeidsavtalen med Tyrkia, utbetaling av 6 milliarder euro og visumfrihet for tyrkere, var innrømmelser som ble gitt uten hensyn til alle overgrep Erdogan har stått for.Det er faktisk ganske mange tyrkere som er motstandere av Erdogan. Det kurdiske partiet HDP klarte godt over 10 prosent ved siste valg.

Nå svikter Merkel også tyskerne.

Sympatien er overveldende på Böhmemanns side. Tyskerne hadde ikke trodd at Merkel nok en gang kunne gi etter. Det ville være som å ligge på kne og kysse sultanens føtter. Slik er hun fremstilt av mange karikaturtegnere – og hun har klokelig nok ikke protestert.

Mange trodde hun ikke kunne si ja til Erdogan. Men så gjør hun det likevel.

Hva er det som går av Merkel? Nå er hun ikke Mutti lenger.

Man kan snakke om tilfellet Merkel. Som kasus. Hvordan ser det ut inne i hennes hode?

Die Welt bemerker at hun personlig  holdt en tale til Kurt Westergaards ære, da han ble forsøkt drept, og fikk en tysk pris. Den samme Merkel fløy til Paris for å delta i marsjen Je suis Charlie, sammen med statsoverhoder fra hele verden. Kun Obama holdt seg borte.

Det merkelige er at det ikke er mulig å få øye på noen grunn til at Merkel skulle bøye seg for Erdogan, dvs en aktverdig grunn. Beslutningen om å tillate straffeforfølging har hverken rettslig, politisk eller moralsk noen gyldig grunn, det er en overflødig og katastrofal beslutning, skriver Die Welt.

Også som politisk håndverk er dette dårlig. Erdogan har også anlagt en privat sak mot Böhmenann. Han er full av hevnlyst og bruker den tyrkisk staten som som forlengede arm. Man skulle tro at en politiker med bakgrunn fra DDR ville være vár for å bli et instrument for autokrater. De er lunefulle og utakknemlige.

Men det er det Merkel er blitt. Nå er hennes politiske kapital knyttet opp mot utfallet av rettssaken.

Hun kunne vist til at spørsmålet ville blitt løst i en privat straffesak, at det derfor var unødvendig at staten blandet seg inn. Dermed ville hun opprettholdt skille mellom humor og religion.

Dommen vil nå bære hennes politiske underskrift, skriver Die Welt. Hvis Böhmemann blir dømt vil hun ha tilført ytringsfriheten i Tyskland et alvorlig slag. Hvis han frifinnes vil Erdogan bli rasende og en fis av en sang på tv vil forsure forholdet mellom de to land.

Slik gjør ikke en dreven politiker. De kjenner kalkylene.

For den humørløse er sangen en krenkelse. Den humørløse er ute av stand eller vil ikke se satirens virkemidler. Böhmemann beskriver Erdogan bevisst på en måte som han vet provoserer ham, som at han er stjerna i ethvert gay party. Han beskriver ballene hans og for liten penis, at han har dyresex osv. Og sier at dette jo er langt verre enn hva Erdogan gjør mot kurderne – som han fører krig mot, eller akademikere og journalister som han stiller for retten.

Satiren vil ha frem at noen ord – bare ord – er langt verre og farligere enn mord og forfølgelse. Dette har vært narrens måte å få oss til å se hva som virkelig foregår: Spott og spe skal få oss til å le av potentaten. Hvis potentaten reagerer og langer ut, beviser han bare at sangen er sann.

Men hvem skulle trodd at Merkel ville ta hans parti?

En annen som gjør det er redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen. Klassekampen faller alltid ned på gal side i spørsmål om ytringsfrihet. Avisen følger den islamistiske selvhøytideligheten og later som om fornærmelsen er virkelig.

Braanen gjør det ved å skyve rettsstaten foran seg. Det er et ytterst lite fikenblad.

En antakelse jeg lenge har hatt, og som ofte er blitt bekreftet gjennom et (etter hvert) ganske langt liv, er at verken ytringsfrihet eller rettsstatlige prinsipper står så sterkt som det vi liker å tro.

Derfor er det ganske viktig å stå opp for dem også når blodet bruser. Historien er full av eksempler på at ytrings- og organisasjonsfriheten er blitt kraftig beskåret når et samfunn og dets makthavere har følt seg truet. Jussen har også vist seg tøyelig i møte med totalitære trusler, slik det for eksempel skjedde da nazistene tok makta i Tyskland og seinere okkuperte Norge. Hans Petter Graver har i «Dommernes krig» (Pax) vist hvordan rettsvesenet i liten grad var et bolverk mot en autoritær utvikling, og Kjartan Fløgstad tar opp noe av det samme i «Etter i saumane» (Gyldendal). Når makta taler, eller når mange nok forakter eller er uenige i et standpunkt, er viljen til å forsvare ytringsfrihet og rettsstatlige prinsipper utsatt.

Er dette ærlig ment eller er det spillfekteri? Forstår ikke Braanen hva som står på spill? Hvordan er det mulig å koble totalitære trusler og nazismen til forsvaret for ytringsfriheten? Er det de som forsvarer ytringsfriheten som truer rettsstaten?

Dette er en verden snudd på hodet. Et galehus. Men slik var kommunismen, nazismen og i dag – islamismen – det er bakvendtland.

Den venstresiden som har røttene i maoisme og stalinisme ser ut til å være rammet av senilitet. Om den er personlig eller miljømessig vites ikke. Når en forfatter som Guttorm Fløgstad på ramme alvor kan mene at modernismen er noe CIA fant på for å dope arbeiderklassen så den ikke skulle lese annet enn triviallitteratur, må man begynne å lure.

Braanen og forgjengere i redaktørstolen har lenge vist at de svermer for islamismen.

Han okker seg over alle i pressen som har kritisert Merkel og fordømt Erdogan. Han mener at også Erdogan fortjener rettferdighet.

Man må spørre: Hvorfor velger Braanen å bruke politisk kapital på å forsvare Erdogan, som i dag er blitt en destabiliserende politiker på Europas dørstokk?

Det som derimot er skremmende, er vilkårsløse oppfordringer om å la rettsstat være rettsstat i møte med noen man ikke liker. I dag gjelder det Erdogan, i morgen kan det gjelde en annen. Det er for eksempel lett å tenke seg at skriveriene både i VG og andre steder hadde vært noe annerledes hvis det for eksempel var Israels statsminister Benjamin Netanyahu som hadde blitt utsatt for denne typen «karikering». Selv tror jeg utenlandske statsledere må tåle det meste når det kommer til satire, men det betyr ikke å nekte folk å gå til sak på grunnlag av et lands lovgivning. Feilslutningen her er den samme som alltid gjør ytrings- og organisasjonsfrihet og rettsstatlige prinsipper utsatt. Når mange nok misliker noe eller noen, er viljen til å forsvare rettsstatens grunnleggende prinsipper på vikende front.

Ja for Netanyahu er jo aldri «karikert» i hverken Dagbladet eller Klassekampen?

Hvilke andre autokrater er det Braanen vil gå i bresjen for?

Ordet «skremmende» er overforbrukt. Her klarer Braanen å lire av seg alle frasene, å bruke alle verktøyene i kassa si, – nazisme og totalitære trusler, trusler mot rettsstaten osv – alt til fordel for en statsleder som daglig tramper på både rettsstat og ytringsfrihet. Dette er nesten en type ufrivillig komikk.

Kommentaren illustrerer at islamismen har gjort sitt inntog i Europa og gammelstalinstene søker seg instinktivt til dem. De har samme ryggmargreflekser.

For dem er rettssaken mot Böhmemann et bevis på rettstaten.

Men det er en stat vi vil ha oss frabedt. Det er ikke vår Rett.

 

 

 

 

Braanens kommentar sto tirsdag 19. april på side 2 under overskriften På vikende front (sic!)

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629