Kommentar

Hva er det som gjør Henrik Ibsen til den største norske forfatteren? Hans uovertrufne evne til å stille ut den, i Norge ofte manglende, evnen til å gjøre opp regnskap med en fortid det er grunn til å skamme seg over, samt den grøten av løgner, fortielser og forstillelser som følger derav.

Hvorfor hadde vi trengt en personlighet av hans støpning i dag? Fordi det er grunn til å skamme seg over mange ting i Norges nære fortid.

En av disse er den overordentlig feige holdningen som ble lagt for dagen under karikaturkrisen, altså den voldsomme uroen i begynnelsen av 2006, hovedsakelig i Midtøsten, i protest mot Jyllands-Postens offentliggjøring noen måneder tidligere av tolv karikaturer av muslimenes profet Muhammed. En krise hvis etterdønninger vel aldri er gått over, gitt selvsensuren og forsøkene på terrorattentater i tiden etterpå.

Norge ble, som de fleste over myndighetsalderen vil huske, langt fra uberørt av det hele. Noen norske aviser publiserte, i likhet med flere europeiske publikasjoner, faksimiler av de tolv tegningene. En måneds tid senere ble både den danske og den norske ambassaden i Syria brent ned av demonstranter.

Vebjørn-Selbekk-2-e1384987165930

Det skammeligste kapitlet skulle bli etterspillet til drapstruslene mot redaktør Vebjørn Selbekk i den lille avisen Magazinet, som ble utpekt til en slags syndebukk.

Den instinktive reaksjonen fra politikere og pressekolleger burde utvilsomt ha vært å slå ring om ytringsfriheten og om Selbekk. I stedet fikk han en enda større belastning på kjøpet: anklager fra statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre om at ambassadebrannen var hans, ekstremistens, skyld. Hvilket etterhvert endte med en forferdelig pinlig seanse i regjeringsbygningen, hvor Selbekk i politikeres og imamers nærvær bad om unnskyldning i bytte mot godt vær. Som Selbekk selv sa en tid etterpå, er det ingen selvfølge at man kommer igjennom noe slikt med helsen og ekteskapet i behold.

Noe som heller ikke nødvendigvis er i behold, er ettermælet til de to nevnte mannslingene, som lot en borger i stikken, hvis interesser, – på egne og frihetens vegne – det var deres fordømte plikt å ivareta. Skjønt det må sies at den kollektive glemsomheten nok hjelper godt på omdømmet.

Noen ganger er imidlertid denne glemsomheten en skyldig og klanderverdig sådan.

dk.Akkari  22.08.2013, II 037
Foto: snaphanen.dk

Etter at den tidligere islamisten Ahmed Akkari nylig gav ut en bok hvor han angrende redegjør for sin rolle i å piske opp stemningen mot Danmark i tiden etter publikasjonen av tegningene, også med hjelp av Hamas og Hizbollah, er det kommet en flom av artikler i dansk presse. Hvilket naturlig er, for det er blitt kastet nytt lys over viktige hendelser i landets nære fortid. Det kommer f.eks. frem at raseriet mot Danmark slett ikke var så utbredt blant muslimer i Danmark, og at det ble blåst opp etter beste evne. Personer som inntok en mer ettergivende holdning enn den daværende statsministeren, har fått et forklaringsproblem.

Denne fortiden er også Norges fortid, men i Norge er Akkari blitt viet minimal oppmerksomhet, enda mange også i vårt land rent faktisk opptrådte som nyttige idioter. La oss se hvor liten oppmerksomhet.

Idet nyheten om bokutgivelsen ble kjent, kom NTB nokså umiddelbart med en kort notis om kontakten med de to terrororganisasjonene. Denne ble gjengitt av Klassekampen og de store regionavisene Adresseavisen, Fædrelandsvennen og Sunnmørsposten samt noen få lokalaviser. Notiser var også å finne i Utrop og Dagen, som fusjonerte med Selbekks Magazinet, men det var taust nesten overalt ellers, herunder også i NRK, Aftenposten og VG.

Sistnevnte trykket derimot en kronikk av Naser Khader, som kun snakket om Danmark. Eneste referanse til Norge var en fin karikaturtegning av norske politikere, med en referanse til Magazinet-affæren i billedteksten til denne.

Et hederlig unntak er Bergens Tidende, som lagde en stor sak.

Men i det store og hele gikk Akkaris bok upåaktet hen hos hovedstadspressen og toneangivende medier i sin alminnelighet. Og i den grad boken ble nevnt, var det ingen refleksjon å spore over Norges eller norske offentlige personers rolle i den samme historien.

De norske mediene har altså vært snille nok til ikke å gi politikere eller andre noen forklaringsproblemer. Dermed viker man unna et viktig historisk tilbakeblikk og oppgjør. Riktig en norsk spesialgren, dette. Slik lever fortidens spøkelser videre som i et av Ibsens dramaer.

Les også

-
-
-
-