Sakset/Fra hofta

Den tidligere reisende i religiøs agitasjon, Ahmed Akkaris holdningsendring har skapt liv og røre blant dem på dansk venstrefløy – og øvrige anstendige samfunnsdebattører – som iherdig støttet de vonbråtne imamer som dro på rundtur i Midtøsten med løgner og overdrivelser, samt ekte og uekte karikaturer i sekken.

Her hjemme ble forresten de som støttet Danmark og Jyllands-Posten med uttrykte holdninger og det skrevne ord, utnevnt av norsk presses glattpolerte Wonderboy, Jonas Gahr Støre, til ekstremister på lik linje med de som som følge av nøye regisserte sårede følelser gikk bananas med drap og ambassadebrenninger, mens domprost i Den norske kirke, Olav Dag Hauge, dro på unnskyldningstur til den islamske teologen Yousuf Al-Qaradawi – altså han fyren som håper og ønsker at nytt Holocaust skal finne sted, denne gangen administrert av verdens muslimer. En real kjernekar alle burde være ordentlig stolte av å ha trykket i hånden og bedt om unnskyldning for en tegnet krenkelse eller tolv, mao.

Så skulle man vel ikke tro at normale mennesker kunne synke dypere?

Å joda, det kan de.

For de som støttet de infame imamer og voldelige meningsfeller, er åpenbart tanken på at de kanskje tok feil og støttet feil part så uutholdelig at det i ettertid ikke finnes noen sperrer for hva de er villig til å ty til for å slippe å forholde seg til den grusomme muligheten for egen feilvurdering.

Forfatter og journalist i den venstrevridde avisen Information, Lasse Ellegaard, opplever dette tydeligvis som så skrekkelig at han ikke sjenerer seg for å hoste opp en forklaring på Akkaris selvoppgjør som jeg for min del utelukkende har sett fra det som ikke kan kalles annet enn muslimhatere. Det er folk som er fullt ut villige til å tro på enhver hårreisende uttalelse fra en muslim og ta vedkommende til inntekt for samtlige muslimer, men når en muslim sier noe som ikke passer inn i Alle muslimer er rabiate gærninger-skjemaet; ja, da bedriver vedkommende bare Taqiyya – en religiøst sanksjonert løgn for å føre oss vantro bak lyset:

Pointen er, at han som islamist gjorde sig umage for at behage de autoritære imamer, akkurat som han nu synes at sige alt det, Dansk Folkeparti og Inger Støjberg gerne vil høre.

Jeg kommer i tanker om begrebet taqiya, et ord, der dækker ’at tildække sit sande ansigt’, og som oprindeligt beskrev en shia-muslimsk praksis, der sikrede Alis tilhængere overlevelse blandt fjendtlige sunnier, men i dag er generelt synonym for hykleri og dobbeltspil. Løgn og hykleri er integreret i islamisk tænkemåde som funktionelt politisk værktøj, og flere steder i bogen afslører Akkari (formentlig uforvarende), at han er fortrolig med denne nyttevirkning, som da han afviser, at han nogen sinde ville true Naser Khader eller nogen anden med vold, da »det kunne skade sagen« (s. 382).

Ingen av de som vanligvis står klar til å fordømme generaliseringer av gruppen muslimer, fordommer om samme eller «tonen i debatten», har i skrivende stund gjort noe forsøk på å arrestere ham. Man må følgelig konkludere med at Akkari ikke bare har gått fra å være riktig muslim til en feil av arten, men så feil at han er fritt vilt for fordommer og beskyldninger man – etter min mening med rette – ville partert og spist enhver på høyrefløyen, eller alle de dustene på venstrefløyen som faktisk støttet Jyllands-Posten, som hadde våget å ytre noe lignende.

Det Ellegaard i realiteten sier, er at siden Akkari ikke lenger tenker, mener og sier det Ellegaard personlig mener at en muslim burde tenke, mene og si, så er han brått forvandlet fra en ekte muslim til et slags snikende ullteppe av en muslim som tyr til religiøst basert løgn for å lure det omgivende samfunn, den stakkars Ellegaard inkl.

Og han får gjøre det i fred for alle de som med nebb, klør og personlig rykte forsvarte Akkari og hans fremgangsmåte før han skiftet syn. For en ekte muslim gjør jo ikke noe sånt, eller hva?

Det er nærliggende å anta at denne de anstendiges tro skyldes ordtaket «på seg selv kjenner man andre», for heller enn å innse at man kanskje tok feil og i møte med nye opplysninger skifte syn, så velger mange av de anstendige heller å ty til personangrep og de virkelige muslimhaternes argumentasjon. Det blir tydelig demonstrert i Ellegaards forsøk på karakterdrap i Information og tausheten hans merkverdige og åpenlyst fordomsfulle kronikk er blitt møtt med.

At mange samfunnsdebattører ser på seg selv som anstendighetens forsvarere er nå èn ting, men er det noen grunn til at vi andre fremdeles skal forholde oss til disses selvbilde som i den grad har sprukket som følge av en enslig islamists evne til å innse sine feil og deretter ta et oppgjør med dem?

Det er tilsynelatende ikke noen nedre grense for hvor dypt de som i sin tid støttet islamisten Akkari er villige til å synke for å utdefinere anti-islamisten Akkari, så kanskje var det på tide at det omgivende samfunn begynte å behandle de selvutnevnt anstendige som nettopp det: selvutnevnte, men ikke desto mindre like uanstendige og fordomsfulle som de lever høyt på å anklage alle andre for å være?