Kommentar

Hva foregår inne i hodet til Norges utenriksminister? At hun er «flink», er det ingen tvil om. Men er det «flink pike»-flink, som forsøker å være best i klassen, men ikke får spørsmål slik Norges fremste diplomat bør få: Hva er det du holder på med? Diplomatiet er i stedet blitt en paradegren hvor man viser hvor flink man er. Jonas Gahr Støre eksellerte i denne øvelsen. Men hvis man tror at fasaden er innholdet, tar man feil, og hvis utenriksministeren forsøker å blende offentligheten med suksesser som plassen i S-rådet, fører hun dem bak lyset. Foto: Heiko Junge/NTB/Scanpix

Denne uken ble utenriksministeren intervjuet om hva Norge vil bruke plassen i Sikkerhetsrådet til, og spørsmålene berørte også Kina. Svarene var ferdigtygde: Norge ville fortsette å ta opp menneskerettigheter med Kina. End of story.

Så lenge man beveger seg på det generelle plan, ser det pent ut. Det blir annerledes når man går konkret til verks.

Men ingen norske journalister gjør den jobben. De er på samme side som Ine Eriksen Søreide, og har ingen interesse av å bore i om Norge faktisk har valgt Kinas side.

Det er ved å stille spørsmålene du kommer frem til svar, og kanskje vil de være overraskende.

Hvis man skal se hva Norge virkelig står for, skal man se hva vi er imot: Søreide listet opp to områder hvor Norge er sterkt uenig med USA: ICC Straffedomstolen og WHO.

Norge under denne og foregående regjeringer erstatter politikk med moral, de lurer folk til å tro at man kan føre politikk basert på moral. Men politikk basert på bare moral ender opp i umoralsk politikk.

Ine Eriksen Søreide forklarer ikke offentligheten at det som skjer, er en politisk maktkamp der moral bare er fasaden.

Søreide har tilgang til all informasjon. Det har for så vidt også journalister, hvis de gidder å gjøre jobben. Men de gidder ikke. De deltar i krigen mot Trump og er ikke interessert i fakta.

Under pressekonferansen der utenriksminister Mike Pompeo kunngjorde sanksjoner mot ICC-ansatte og deres familier, sa Pompeo flere interessante ting: Straffedomstolen er blitt en oppblåst byråkratisk maskin som ikke leverer resultater. Av tusen saker har bare fire resultert i domfellelse. Samtidig vet lederne å ta seg betalt. De bevilget seg nylig en 27 prosents lønnsforhøyelse og tjener rundt 2,5 million kroner hver seg. Skattefritt. Det er et meget verdifullt privilegium som de transnasjonale «diplomatene» har bevilget seg.

Pompeo sa at USA sitter på bevis for at det har foregått korrupsjon på høyeste nivå av ICC. USA har ikke undertegnet Roma-statuttene som grunnla domstolen. Så hvordan kan den tro at den kan ha suverenitet over amerikanske soldater? Å starte etterforskning er en politisk handling og en krigserklæring mot USA. ICC er blitt et politisk instrument.

Men ikke i øynene til norsk UD. Der står ICC for moral, og USA er «stygg» som ikke bøyer seg.

Dette er et stort skuespill som Norge ikke kommer heldig ut av, og som ikke er i Norges interesse.

Men dette er hva FN i dag handler om: Det har alltid vært en arena for hestehandel. Diplomati er et finere ord for hestehandel. Det er derfor også USA ser en viss nytte i å ha FN i New York.

Men i det øyeblikk en FN-institusjon går til angrep på USAs suverenitet, er det slutt. Pompeo sa: Skulle ICC-ansatte kunne feriere og shoppe i et land som de i sine embeter går til angrep på? Skulle de nyte den friheten de forsøker å ødelegge?

Du hører aldri en norsk politiker snakke på den måten, for de har ikke lenger noen forståelse av hva frihet bygger på: Grenser, suverenitet og en nasjonal hær som forsvarer de synlige og usynlige grensene.

For den norske regjering er frihet noe man kan vedta. Trump-administrasjonen har forstått at det er feil. Friheten må forsvares.

For Søreide er det god vilje det kommer an på. Hun stoler på folk og institusjoner. Eller gjør hun det? Er det mulig at en nå etter hvert dreven politiker er styrt av en slik naivitet?

WHO

Saken blir enda grellere når man kommer til WHO. WHO har vært i lomma på et Kina som slapp viruset løs på verden. WHOs ledelse er fullstendig kompromittert. Trump ga den et ultimatum, men de satset nok på at godhetsnasjoner som Norge skulle redde dem. Og de fikk rett. Norge støtter WHO mot de slemme amerikanerne.

Så lenge vi ikke har en kritisk presse, kan Søreide stå der med skinnende englevinger og smile. Men smilet vil stivne den dagen det blir åpenbart for enhver at FN er del av et rått maktspill hvor vestlige interesser angripes.

Norge står for en politikk der politikk er en fri lunsj. Søreide sier at verden er blitt et tøffere sted, og motsetningene sterkere, men forklaringen er konvensjonell: Trump er en del av forklaringen.

Til og med tidligere generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen, klarer det kunststykket å både kritisere Trump og advare mot Kina. Han forstår at EU reagerer på Trumps politikk, og at også Biden vil måtte ta et oppgjør med Kina.

Dermed avslører Fogh Rasmussen seg og viser hvilket ærend han er ute i: Han løper den internasjonale nomenklaturaens og Corporate Americas ærend: Målet er å fjerne en president som mener alvor med sin Kina-politikk.

Norge står på samme side.

Frihandelsavtale

Det fikk vi et interessant eksempel på i Politisk kvarter da Trine Skei Grande gikk inn for at Norge må ta et brudd med Kina for å markere avstand til politikken overfor Hongkong og uigurer.

Høyres Michael Tetzschner var lettere sjokkert, slik Høyre-politikere har lett for å bli når noen sier sannheten. Han kunne ikke forstå hvordan et regjeringsparti turde å blande seg inn i frihandelsforhandlinger.

NHOs representant var også sjokkert over Grande. NHO vil ha frihandel med Kina.

Men nå vet vi hva frihandel betyr: at Kina kan dumpe sine varer på vårt marked, overta markedsandeler gjennom kunstig lave priser og kjøpe opp interessante selskaper når de går dukken på grunn av Kinas «konkurranse».

«Alle» har forstått det kinesiske spillet nå. Bortsett fra Norge.

Fire måneder med korona har ikke lært den norske eliten noe som helst. Den vil fortsatt inn i Kinas varme.

Dette er ikke naivitet. Det er kynisk realpolitikk. Når man har holdt på så lenge i gamet som Erna Solberg, vet man hva man gjør.

Norge velger med vitende og vilje Kina fremfor USA. Det er et strategisk valg sammen med Berlin. De vil ha fjernet president Xi Jinping. Han er ikke helt etter deres hode. Men langsiktig er de på Kinas side og mot en president i USA som vil gjenreise den nasjonale suverenitet.

Det sier alt om hvem de er og hva de står for. Søreide kommer ikke til å forklare hvordan Kina bruker internasjonale organisasjoner som WTO til å realisere sine imperialistiske ambisjoner om å overta USAs rolle. Det turde i det minste Fogh Rasmussen si: Kina har forstått hvordan det bruker det internasjonale spillet til sin fordel. Så lenge ingen kaller en spade for en spade, vil de fortsette, og på ett punkt vil de ha så mye makt at ingen er sterk nok til å opponere.

Kun USA er den garantisten som kan stå imot Kina. Så lenge USA står imot, kan også WTO og EU falle ned på riktig side. Men bare så lenge presidenten følger Trumps kurs. Det er det ingenting som tyder på at en Demokratisk president ville gjøre.

Den korporative eliten i USA la eggene sine i Kinas kurv, ikke i USAs.

Den norske regjering har allerede gjort det.

Søreide og Solberg vet godt hva det betyr å støtte ICC og WHO. Det er å ta Kinas parti.

Og det skjer uten debatt, uten opplysning og uten at folk har hatt sjansen til å forstå hva det handler om.

Avgjørelsen er allerede tatt.

Det er hva politikk er blitt: Løgn og bedrag.

 

 

Hvis du er enig i denne analysen, bør du støtte oss, for det er ingen andre publikasjoner i Norge hvor du kan lese slike analyser.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!