To sitater fra dagens aviser forteller om den spesielle mentaliteten som rår blant offentlighetens adelskap.

Dagens Næringsliv har en merkelig sak fra Irbil, der de fleste utlendinger i oljesektoren har forlatt landet. En irakisk kontraktør latterliggjør dem og mener frykten er ubegrunnet. Tittel: Mener flukt fra IS er «hysteri»

At irakeren snakker for sin syke mor ligger opp i dagen. Men hvem snakker Nils Butenschøn for?

Butenschøn er intervjuet som sakkyndig og presterer å si:

– Mye tyder på at IS ikke er så farlige som de kan gi inntrykk av på sosiale medier. Samtidig hadde veldig få trodd at de skulle erobre så store områder som de har gjort, uten at den irakiske hæren har greid å stå imot.

Det er mulig Butenschøn bruker ordet «farlig», men mener «sterk». Uansett gir det et merkelig inntrykk. For ISIS er både farlige og sterke. Det viser den militære fremgangen og grusomhetene de publiserer. «Farlig» og «sterk» flyter over i hverandre, nettopp fordi ISIS ser ut til å bruke skrekken som våpen.

Derfor virker Butenschøns uttalelse merkelig, hvordan man enn snur og vender på den.

Man kan heller ikke la være å ha Butenschøns sympati med og forståelse for palestinerne i bakhodet. Innbefattet Hamas. Har nedtoningen av ISIS noe med at Hamas er åndsbrødre å gjøre? Er det tampen som brenner litt for tett?

Aftenpostens allstedsnærværende Harald Stanghelle avlegger NATOs avtroppende generalsekrtær Anders Fogh Rasmussen et besøk under den sjarmerende tittelen Bløffmaker. Stanghelle kan ikke tilgi Rasmussen for at han begrunnet invasjonen av Irak med at de satt på bevis for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen.

Berlingske Tidende fikk tak i rapporten Rasmussen baserte seg på.  Den viste seg å inneholde forbehold. Dem valgte Rasmussen å tie om. Det plasserer ham i en spesiell klasse med politikere som løy seg til krigen, hevder Stanghelle og inkluderer Tony Blair.

Stanghelle vet utmerket godt at politikere lyver hele tiden. For dem er det ikke løgn. Det kalles noe annet når politikere lyver. It goes with the job.

Stanghelle burde underlegge den kommende generalsekretæren i NATO  samme test, så ville han finne nok av eksempler. Men det kommer han neppe til å gjøre. Stanghelle tilhører dem som finpusser Stoltenbergs rustning.

Det kan synes ekstra ille å lyve seg til en krig, og George W. Bush fikk et par advarseler han burde lyttet til. Men politikk har aldri vært noe teselskap og etter 9/11 var det mye som ikke var som før.

Stanghelle forsøker å fremstille Rasmussen som spesielt ille. Som en type politikere vi ikke kan være bekjent av. Som har stelt i stand store problemer. Det har mye med islam og muslimer å gjøre. Stanghelle har neppe hverken glemt eller tilgitt at Rasmussen var statsminister under karikaturkrisen. Ett agg henger igjen. Men Rasmussen har så og si akkumulert skyld også for de alvorlige truslene vi står overfor:

…ingen tror at Irak hadde stått stille hvis ikke invasjonen hadde funnet sted. Det er likevel udiskutabelt  at det var den som ble startskuddet for den barbariske ekstremismen vi nå ser i den islamske staten.

Dette er interessant historieskrivning som sier mye om hvordan Aftenposten oppfatter virkeligheten. Det er politikere som Blair/Bush/Rasmussen/Cheney/Rumsfeld som er skyld i at ISIS-uhyret har steget frem! Ikke rart Stanghelle er bitter. Men har det noe med virkeligheten å gjøre? Svært lite i den forstand Stanghelle oppfatter. Både han og Butenschøn er moralister som rir kjepphester. Ingen ønsker å se ondskapen i øynene. Det er lettest å bagatellisere den (Butenschøn) eller legge skylden på andre (Stanghelle). Ingen av delene holder.

 

J

Les også

-
-
-
-
-