Sakset/Fra hofta

I gamle dager, da verden var inndelt i en selvbevisst borgerlighet og «folket», var Aftenposten kjent som «tanta i Akersgata»: litt grå og kjedelig, traust, men pålitelig. I dag vil man gjerne være hip: holde seg inne med ungdommen, reflektere livsstil, samliv, – være «med». Det betyr politisk å lefle med antiamerikanske stemninger og ha problemer med å skille på kritikk og propaganda.

Klart kom dette til uttrykk i lørdagens oppslag om Gore, der vinkelen var anti-Bush: Fredspris tolkes som spark til Bush. Jeg stusset. Hvis dette var Nobelkomiteens motiv, burde det vært fulgt opp på en kritisk måte. Omverdenen analyserer komiteen politisk, hvorfor ikke norske aviser? Tim Baldwin i the Times skrev:

The last American to win the prize was former president Jimmy Carter in 2002, when the committee chairman Gunnar Berge called it «a kick in the leg» to Mr Bush for planning a war in Iraq.

Hvis man legger politiske motiver bak, burde tildelingen vært problematisert. Den blir i stedet omfavnet av en politisk konsensus, der Gore er the good guy og Bush the bad guy. Riktignok er det en amerikansk forsker som tolker tildelingen som et spark til Bush. Men det som i USA er rasjonell kritikk er i Europa antiamerikanisme. Ting betyr forskjellige ting i USA og Europa.

Det som drar Gore-oppslaget ned til propaganda-nivå er intervjuet med forfatteren Jan Guillou, som har tre sider i kulturdelen: Da vil man at alle skal se det. Guillous ansikt pryder hele forsiden, med tittelen: – Frykt skaper terror. Inne i avisen får Guillou utbre sine spesielle synspunkter uten at journalisten Marie G. Aubert har en eneste motforestilling.

Det finnes en gruppe mennesker, Georg Apenes er en av dem, som mener at den virkelige faren ved terror er de reaksjoner den utløser: at demokratiet kan demontere seg selv. Denne modellen finnes i en innsiktsfull variant og i en vulgær. Guillou er definitivt blant de siste, hvilket tittelen sier alt om: – Stortinget farligere enn Osama.

En avis skaper et inntrykk med sine oppslag. Aftenposten burde ha et leserombud, som Bergens Tidende. Vedkommende burde fortalt Stanghelle & Matre at deres oppslag sier noe mer enn de enkeltstående budskap. De formulerer hypoteser om og holdninger til samfunnet. Jeg tror redaktørene er ubevisst hva de formidler, hvilke logiske slutninger kan man dra av deres vinklinger. I så måte er Aftenposten fortsatt tante: for borgerligheten likte ikke å se kritisk på seg selv. Den lå der og duvet i sin egen selvtilstrekkelighet. Men denne gang er Aftenposten tantete på vegne av et samfunn der populisme og propaganda er blitt mektige våpen – mot det frie samfunn. Det er et helt annet spill. Nå dilter man i hælene på helt andre enn NATO og USA.