Nytt

Ariel Sharon er død, 85 år gammel. Han har ligget de siste åtte år i koma. Fraværet har gitt rom for å vurdere hans betydning, og den har bare vokst på disse årene.

Det har selvsagt noe med utviklingen i Midtøsten å gjøre. Den sekteriske volden har overtatt for og skygger for fiendligheten mot Israel, og i et slikt lys blir Sharons innsats fremsynt og klok. Det handler hele tiden om å sikre Israels eksistens og trygghet. Det er en leders fremste oppgave. Ikke «verdensfred».

Av den grunn vedtok Sharon å bygge sikkerhetsgjerdet og legge ned bosettingene i Gaza. Selvmordsbombere var ved å drive israelerne til vanvidd. Noe måtte skje, og Sharon vedtok å bygge gjerdet. Alternativet ville vært person- og sikkerhetskontroller av et omfang som ikke er gjennomførbart. Gjerdet fikk slutt på selvmordsbomberne. Igjen: Sharons mandat var overfor israelerne, ikke en diffus internasjonal humanitet. En slik FN-humanitet er ofte sterkt Israel-fiendtlig. Israel har aldri kunnet vente seg noe fra den kanten.

Den andre store beslutningen var tilbaketrekningen fra Gaza. Kun en sterk leder med høy tillit kunne gjennomført et slikt linjeskift. Palestinerne klager over at det var et ensidig vedtak, men kan Israel ta ansvar for palestinernes interne politikk? Motsetningene kom til syne, og de endte med  Hamas’ valgseier og kupp. Disse motsetningene eksisterte uavhengig av israelsk tilbaketrekning. Mangel på palestinsk politisk kultur er ikke noe Israel kan gjøre noe med.

Det Sharon forbindes med blant visse kretser i Vesten og i Midtøsten er invasjonen av Libanon i 1982. PLO hadde etablert en stat i staten i Libanon, og kunne drive sin terror mot israelske og jødiske mål derfra. Det ville Sharon ha en slutt på. Han ville knuse PLO. Det viste seg å være en vanskelig oppgave. Invasjonen skapte flere problemer enn den løste. Den vekket shiaene til politisk innsats, faktisk en parallell til amerikanernes invasjon av Irak. Shiaenes politiske redskap ble Amal-militsen og Iran-allierte Hizbollah, begge sterkt anti-israelske.

På venstrefløyen og blant liberale forbindes Sharon med massakren på palestinere i Sabra og Shatila. Det var falangistene som sto for drepingen, men israelske soldater sto ikke langt unna og var klar over hva som foregikk. Dette ansvaret ble synliggjort i Kahane-rapporten som ble nedsatt etter krigen. Sharon måtte trekke seg som forsvarsminister. For venstrefløyen og palestinere ble han etter dette kun identifisert som «slakteren», som om han personlig hadde massakrert palestinerne.

Kritikerne glemmer den voldsomme reaksjonen på Sabra og Shatila i Israel. En halv million israelere samlet seg til demonstrasjon i Tel Aviv.

Det var på den tid fredsbevegelsen var sterk.

Hvorfor er den ikke like sterk i dag? Den Israel-fiendtlige linjen mener det har med interne forandringer i Israel å gjøre, at israelerne er blitt mer «hauker». De vil ikke ta innover seg hvordan utviklingen i Gaza innvirket på israelerne: mantraet hadde hele tiden vært at hvis palestinerne fikk styre seg selv, ville det bli fred. Israel trakk seg ut, men angrepene fortsatte. Hva var det palestinerne ville? De tok ikke hensyn til sin egen befolkning. De angrep Israel selv om de visste det ville påføre egen befolkning store lidelser.

Disse valgene gjorde stort inntrykk på israelere i sentrum. De forsto at tilbaketrekning ikke betød fred.

Israel trengte selv å kunne være sikker på at det hadde hånd om sin egen sikkerhet. Man kunne ikke legge den i andres hender.

Det er en innsikt mange kom til. Derfor ble Sharon mer populær, og han vil bli regnet som en av Israels store ledere.