To store politiske ledere har gått bort i løpet av relativt kort tid: Margaret Thatcher og Ariel Sharon. Begge omfattes av noe av den samme fordømmelse, til tross for at tiden som har gått siden de var aktive burde det gjøre det mulig å se deres historiske betydning.

I stedet fyller begge rollen som historiske busemenn. Tidens smaksdommere synes å ha et behov for å plassere dem i slike negative roller.

Hva skyldes dette merkelige fenomen, nedrakking av egne ledere? Hva er det med disse samfunnene? I andre mer autoritære og tradisjonsbundne samfunn er man vant til det stikk motsatte: store ledere blir enda større når de går av og når de dør blir de nasjonale myter.

Vi i Vesten gjør det stikk motsatte.Hva kan det komme av? Hvilke mekanismer er i funksjon?

Lederne som plasseres i skammekroken har noe til felles.

Det er lederne på høyresiden som tillegges disse «mørke» rollene. Deres mørke synes proporsjonal med deres storhet. Thatcher og Sharon  var sterke, handlekraftige og hørte til på høyresiden og ba ikke om unnskyldning for det. Kombinasjonen er diskvalifiserende. Særlig det at de ikke ba om unnskyldning.

De anerkjente ikke tidens guder; dialog, ujevning, toleranse, likhet, men kjempet uten blygsel for sine lands interesser. Det var denne mangel på knebøyning som irriterte det gode selskap overmåte. Thatcher ble latterliggjort for sin håndveske, Sharon for sin korpus. Han var elefanten i porselensbutikken.

Hans navn ble identisk med det negative. Bare de mørke sidene ble igjen, de ble essensen.

Det kan være vanskelig å skille fra historiske hendelser; Libanon-krigen sommeren 1982 var mørk.

Sharon tok en stor risiko. Han bløffet sin sjef, statsminister Menachim Begin, om at det kun var snakk om en straffeekspedisjon for at den israelske ambassadøren i London var utsatt for et attentat. Men hæren stanset ikke rett nord for grensen, den fortsatte til Beirut. Shamir lovte USA at man ikke skulle innta byen, men så rykket israelerne likevel inn. Sharon hadde en storstilt plan om å bestemme Libanons fremtid sammen med maronittene, den kristne delen av befolkningen. Han inngikk en avtale med Bashir Gemayel, falangistlederen. Men tre uker senere ble Gemayel drept. Falangistene tok en grusom hevn i Sabra og Shatila, og det er hva det gode selskap vil huske Sharon for. Som slakteren.

Når dette i dag høres litt utdatert ut, skyldes det avstanden i tid. Men ikke bare. Tross all deres makt, det er ikke NRK og BBC som skriver historien. Odd Karsten Tveit og Jeremy Bowen forsøker å fortelle oss at de besitter sannheten og den moralske standard. Men deres versjon har ikke samme overbevisningens kraft.

Samtiden synes å ha sin egen bevissthet, et upersonlig Jeg som registrerer at det er forskjell på forbrytelser, at perspektivet kan endre seg. Det som før fremsto med den største gru kan fremstå annerledes i lys av andre hendelser.

Det var ikke israelerne som slaktet palestinere. Det var Libanons egne og deres råskap var likelig fordelt, som da drusere slaktet maronitter i Shouf-fjellene. Det var del av den 15 år lange borgerkrigen.  Amerikanerne har ikke glemt hva som skjedde da USA intervenerte for å hjelpe PLO å evakuere fra Libanon og beskytte den libanesiske staten: Det endte med massive terrorangrep;  mot ambassaden i Beirut i april 1983 (63 drepte) og mot US Marines i september (241 drepte) og franske fallskjermstyrker (58 drepte).

Men det skjedde også noe annet i året 1982, som peker mot vår egen tid.

I Syria hadde deler av Det muslimske Brorskap i flere år utfordret president Hafez al-Assad.

Al Jazeera sendte lørdag programmet The Reckoning (oppgjøret), som tok for seg Assads hensynsløse vei til makten, og islamistenes opprør. Da som nå var det karismatiske ledere som brøt ut av Brorskapet og hevdet at den eneste måten et voldelig styre kunne fjernes på var med vold. De vervet tilhengere innen hæren og politiet, og det var angrep der 30-tall rekrutter ble drept. Regimet svarte med represalier som ganget antall ofre med ti eller hundre. Brorskapet ville kun ta igjen i selvforsvar og nå følte man seg rettferdiggjort. Brorskapet sto spesielt sterkt i byen Hama. Man angrep en militærkolonne og drepte titalls soldater. Samtidig var det et attentatforsøk mot Assad, som kun ble reddet fordi en av livvaktene la seg over granaten.

Hevnen ble nådeløs. Assad pulveriserte byen. Et sted mellom 15.000 og 30.000 ble drept. En syrisk opposisjonell sa han hadde sett en østtysk etterretningsrapport som anslo det virkelige tallet til 40.000 drepte.

Omverdenen visste ikke stort da det pågikk. Da man fikk vite passet ikke massakren inn.

Nå passer den inn. Altfor godt. Det var forbausende å høre Assad si at noen forsøkte å misbruke islam, mens Brorskaps-ledere snakket om jihad.

Konflikten mellom minoritetsstyre og sunni-sekterisme har vært der hele tiden.

Den sprer nå død og ødeleggelse over Syria, Irak og i tiltagende grad Libanon. Tyrkia og Jordan kan bli trukket inn.

Det er ikke bare antall drepte og bestialiteten som skiller Israels vold fra den omkringliggende. Det er «kalibreringen», at volden på den arabiske siden er en vinner-tar-alt-kamp, hvor motstanderen risikerer utslettelse. Israels vold er instrumentell, den utføres av demokratisk valgte ledere. Hvis den går amok vet befolkningen at lederne spiller rullett med deres fremtid. Da trer flere mekanismer i funksjon for å stanse maktmisbruket.

Likevel har NRK og norske medier i årevis kun fortalt oss at det er Israel som er isolert, og israelerne som bruker vold. Det har gitt næring til de mest fantastiske oppfatninger om israelerne som tar etter sine mordere fra Det tredje riket.

Slik har en ny antisemittisme vokst i fotsporene til mytologien om hvem det er som er god og hvem som er ond.

På fruktene skal treet kjennes, og fruktene på dette treet er særdeles bitre.

PLOs vold, flykapringer, terror, selvmordsbombere hadde gjort dem sure. Borgerkrigen og den sekteriske krigen har gjort dem uspiselige.

Hva med treet Sharon plantet? Det var ikke Sharons tre, men det var Israels. Han handlet på vegne av nasjonen og med dens begrensninger. Han var generalen som ble politiker, og kunne minne om de romerske soldatkeiserne, Vespasian, Titus, Trajan. For jøder som er vant til å være maktesløse var dette psykologisk viktig. Jøder er ikke lenger maktesløse, men kan bli fryktet.

Er det dette som omverdenen ikke har tålt? At jøder er sterke og kan forsvare seg? Mye tyder på at en «internasjonal opinion» ønsker at Israel skal være utlevert til deres forgodtbefinnende, at Israel må leve med usikkerheten om hva naboene kan finne på. Men det kommer israelerne aldri til å gjøre. Man lærte under Holocaust hva det ville si å være utlevert, og man har forstått hva islamismen og jihadismen går ut på.

Det er det etterhvert en god del i Vesten som også gjør. Det kan være at vårt syn på Thatcher og Sharon vil endre seg raskt.

Tiden etterspør ledere, men de er vanskelig å få øye på. Ingen vestlig leder har slike egenskaper som disse. Kan det ha noe å gjøre med at en bestemt politisk og medie-elite ikke slipper dem til? Det måtte en krig til før Winston Churchill slapp til som statsminister, og det var på hengende håret at det ble ham. Vi har ingen garanti for at vi får store ledere som kan lede oss ut av kriser.

For hva er storhet? Stalin var stor, og Mao og Hitler. Men vi mener noe annet med greatness. Ikke ledere hvis resultater måles i millioner av drepte.

Men også våre ledere kan måtte gjøre ting som ikke gjør dem moralsk uklanderlige. Men den rådende mening i det postmoderne Vesten liker ikke å bli skitnet til. Den vil ha sekulære helgener til ledere. Obama lever ikke opp til idealbildet av ham.

Men han lever ikke en gang opp til sitt eget, og det er egentlig det største tegnet på krise. Obama har sviktet i Egypt, Libya og Syria, hans strategi for Midtøsten har slått feil.  Hans fiasko er vår fiasko, for hans ønske og tro på å kunne å forene motsetninger er også våre.  Forestillingene som politikken hviler på har vist seg å være illusjoner. Nå som i tredveårene står vi foran fiender hvis natur vi ikke orker erkjenne til tross for at vi etter hvert kjenner dem ganske godt.