Kommentar

På museumsøya i Berlin hang en plakat med ordene: «beflügelte Weltkultur» – bevinget verdenskultur. Det lød vakkert. Det rinner meg i hu når jeg leser Weekendavisen, men ikke når jeg leser Morgenbladet.

Der Weekendavisen er bevinget, sprituell, med pulsen på en nasjonal og europeisk kultur-politicus, er Morgenbladet kjedelig norsk, selvopptatt.

Alt fremmedartet oppleves lettere som besnærende. Mens det hjemlige er lett å dekode og dermed lett å kritisere.

Men det er noen enkle kriterier: får man noen nye tanker av å lese Morgenbladet? Svaret er dessverre nei. Man intervjuer de man er enig med på forhånd, eller vet hva vil si. Som Hilde Henriksen Waage, og journalisten får det ikke med seg når hun lar det falle noen rent ut ekstreme oppfatninger. Er det skuffelsen hos opionsdanneren over at utviklingen går gal vei, som får henne til å plumpe uti?

Waage ser bare smartness og lureri i Sharons plan.
«No må vi (det internasjonale samfunn) betala for å halda liv i innbyggjarane også.» Ikke et ord om at dette er en seier for israelsk demokrati. Alt som er en seier for demokratiet gir håp om fred. Det burde interessert en Midtøsten-ekspert. Istedet sier hun:

Om det hadde vore fred, og de hadde hatt ein eigen stat, ville dei ha kunne hatt ei næringsutvikling og livnært seg sjølve. Hadde Israel vore ei skikkelig okkupasjonsmakt skulle dei ha betalt, men dei har oppretta denne kvasi-sjølstyremyndigheita, sjølv om områda er under hard militær okkupasjon.

Jeg går ut fra at Waage med dette mener selvstyremyndighetene som har vært under Arafats kontroll helt til han døde for bare måneder siden. Var det Israel som opprettet PA?

Dette er ekstremistisk tale.

Er det noe vits i å intervjue eksperter som sier at tilbaketrekningen er ensidig. De har ikke noe med veikartet for fred å gjøre, «eller ein fredsprosess i det heile».

Grunnen til at Sharon går med på dette, er at det er ei realpolitisk lur vurdering. Dei må gje noko for å koma det internasjonale samfunnet, og spesielt USA, i møte.

Ikke noe nytt under solen. Jøder er og forblir jøder. De har ikke forandret mening. Slakteren fra Sabra og Chatila er den samme. Intervjueren mister nesten motet. Prøver forsiktig:

-Tilbaketrekkinga er altså ikkje uttrykk for ei kursendring?
-Nei, det handlar om å sikra kontrollen over Vestbreidda, som er langt viktigare for Israel av mange grunnar. ….
-Så det er ingen historisk sus over det som hender?
-Nei, men det er sjølsagt viktig nok at dei trekkjer seg ut.

Har Waage vært m-l-er? Hun høres sånn ut. Like autistisk.

Det er to andre artikler om Gaza, og begge har samme radikale standpunkt. Palestinerne må få lov. Rivlin kunne stått over. Når temaet får så bred dekning, kan det ha noe å gjøre med at Alf van der Hagen har vært i Gaza nylig og sett lyset. Det kan ikke bli for mye om konflikten. Men behøver det være så ensidig?

Weekendavisen har intervjuet historikeren Benny Morris. Over en helside. Det er mer luft over det. Slike intervjuer kunne man under Hans Vatne og Egil Sundars tid i Aftenposten stundom lese. Det var en annen kultur. Med noe større respekt for enere. Idag drukner stoffet, og journalistene med.

Morris gjorde seg bemerket første gang med en bok om det palestinske flyktningeproblemet. De 700.000 palestinerne forlot ikke sine hjem av frykt, oppildnet av sine ledere, i 1948. De gjorde det også, men de ble samtidig fordrevet av israelerne, som jevnet 400 landsbyer med jorden. Det har jeg personlig hørt Ezer Weismann eksaminere en student om. Boken utkom på Oxford U. Pr. i 1987. Den ble ikke godt mottatt i Israel. Folk liker ikke å få ødelagt nasjonale myter. Morris ble verdensberømt, men han er fortsatt ved ett av Israels minst ansette universiteter i Beersheva i Negev-ørkenen.

Ifjor sjokkerte Morris påny. I et intervju med Haaretz sa han at Ben Gurion kanskje burde fullført jobben, og fordrevet alle palestinere over Jordan-elva. Da ville Israel hatt fred, og palestinerne ville lettere akseptert et historisk brudd.

Synspunktet ble møtt med raseri og avsky. Weekendavisens Klaus Wivel tar det opp, og Morris forklarer hva som ventet jødene i de dager:

»Hvis de arabiske lande havde erobret Tel Aviv, Haifa og de jødiske bosættelser, ville de have myrdet jøderne. Glem ikke, at det her var tre år efter holocaust. Jøderne vidste, at udslettelse var en reel fare, og de vidste også, at verden ikke ville have rørt en finger i den anledning. For deres egen sikkerheds skyld følte de, at de blev nødt til at betragte de arabere, som boede i området – arabere, der i løbet af de foregående seks måneder havde skudt og myrdet jøder i massevis – som en femte kolonne. De måtte fjernes.«

Foregikk dette etter en bevisst plan? Nei, svarer Morris. Det var opp til den enkelte general. General Allon i sentrum fordrev, men ikke generalen i nord. Der ble 150.000 palestinere latt i fred, og de er opphav til Israels én million israelske arabere.

Hvorfor var det ingen plan? Det lyder merkelig.

»Den zionistiske ledelse voksede op med socialistiske og humanistiske værdier. Deres store opgave var at etablere en jødisk stat for at redde den jødiske befolkning fra forfølgelse – moralsk set var det, hvad det hele gik ud på. For at nå det mål vidste de også, at det var bedre, hvis de fjernede alle araberne. Men samtidig var de hæmmet af moralske skrupler. De vidste, at det var forkasteligt at fordrive folk.«

Var det så en krigsforbrytelse å fordrive 700.000 palestinere? Mange humanister og venstreorienterte vil bli fortørnet bare over at spørsmålet stilles. Men?

»Jeg er godt klar over, at alle er meget moralske i dag. Men fordrivelser, som de fandt sted i 1948, var ikke krigsforbrydelser. De folk, der blev fordrevet, var fjender, som havde forsøgt at myrde jøderne, og som ville forsøge at myrde jøderne, hvis de havde fået lov at blive. Israelerne ville formentlig have tabt krigen, hvis ikke de 700.000 araberne var blevet smidt ud. At redde sig selv for et folkemord ved at flytte folk fra et område af Palæstina til et andet og ødelægge nogle byer er for mig moralsk acceptabelt.«

Vil det kunne oppstå en situasjon i fremtiden som kan komme til å friste noen til å fullføre arbeidet, og skyve palestinerne over Jordan?

Morris sier at Israels arabiske befolkning har oppført seg lojalt. Likevel er han urolig. Over den siste intifadaen, selvmordsbomberne, dødsdriften og Arafats politikk. Ønsket om å utslette staten Israel ligger der intakt.

Til dette kommer internasjonal jihad. Kombinasjonen av disse to gir noen ubehagelige assosiasjoner. Som er mer ubehagelige for en israeler enn en nordmann. Test: opplevelsen hvis Iran skulle få atomvåpen.

Reaktionen på dine udtalelser har i mange kredse været, at du er blevet sindssyg.

»Jeg er ikke blevet sindssyg. Men denne Intifada har rettet min opmærksomhed mod problemet med den arabiske verden. Det skyldes ikke bare Intifadaen, det skyldes også den terrorisme, der er udsprunget i den arabiske verden, og som nu omspænder hele kloden. Jeg har det meget dårligt med at skulle tænke sådan, men jeg er nået til den konklusion, at den islamiske verden ikke anerkender den israelske stat foreløbig, ikke med denne generation. Det gør mig bedrøvet. I 1990erne troede jeg på, at der var en mulighed for en historisk genforening og et kompromis. Måske laver de skinkompromiser, men i deres hjerter ønsker de stadig at destruere den jødiske stat.«

Det er den situation, vi er i i øjeblikket: vi er oppe mod et meget sygt palæstinensisk samfund og en meget syg muslimsk-arabisk verden.«

– Du kalder det barbarisk?

»De værdier, jeg holder af – menneskerettigheder, kvinders og de homoseksuelles rettigheder, helligholdelsen af livet – er den arabiske verden i øjeblikket imod. De ønsker, at kvinder skal blive hjemme i køkkenet uden at have ligeret. I Saudi Arabien må kvinder ikke engang have kørekort. I Egypten, som skulle være et ’liberalt’ arabisk land, bliver homoseksuelle sagsøgt. Minoriteter bliver ikke respekteret, og de arabiske lande ønsker egentlig bare at smide dem ud. Se hvad der sker i Sudan. Den Arabiske Liga ytrer ikke en lyd om, hvad den muslimske befolkning er i færd med at gøre mod deres sorte. Sådan er den islamiske verdens natur i de her år: den er intolerant, den hader minoriteter, og desværre er vi en minoritet midt i den arabiske verden.

Det kan også være verd å nevne hva Iran gjør mot sine minoriteter.

Israel ligger som en forpost i Midtøsten. Det er den ideologisk-religiøse komponenten som er den sterkeste. Det var faktisk det som var hovedbudskapet til Carl I. Hagen under den famøse talen hos Levende Ord ifjor: Faller Israel, er vi de neste.

Israel kjenner trusselen, og føler en stor skuffelse over at så mange i Europa ikke ser sammenhengen.

Det er ikke like lett å benekte sammenhengen etter London-bombene. Kanskje er det dette som ligger bak uttalelser som Waages? At de instinktivt forstår at forbindelsen mellom Europa og Israel er blitt sterkere. Nå har vi samme fiende.

Personer som Waage vil aldri få oppleve noen seiersrik frigjøringskrig. Tvert om. Palestinerne vil måtte tøyle sine voldsmenn, eller tape alt. Det finnes ingen martyrvekt, som gjør at oppofrelser i form av selvmordsbombere og ofre for israelsk gjengjeldelse veier så tungt at verdenssamfunnet blir nødt til å tukte Israel. Det vil aldri skje med den kursen Sharon nå har slått inn på.

Selvmordsaksjoner og terror var døde som våpen den dagen flyene traff WTC. Det skjønte ethvert vettugt menneske. Bare ikke en egen type vestlige eksperter, og Arafat/Hamas. Abbas derimot forsto, og noen med ham.

Jeg tror, vi befinder os ved begyndelsen af, hvad der kan blive til Tredje Verdenskrig. En anden slags verdenskrig, men ikke desto mindre en verdenskrig. Det bliver et islam, som opfatter Vesten som aggressor, og som foragter alle de værdier, Vesten står for.

I Israel udgør vi desværre en slags Vestens forpost. Her i landet kæmpes krigen på to niveauer. Den ene er en nationalistisk krig, som handler om retten til at besidde et bestemt stykke jord. Den kan alle forstå. Det andet niveau, som jeg tror sidder dybt forankret i det palæstinensiske sind, handler om, at vi betragtes som vesterlændinge, en vantro bevægelse, der skal smides ud – ikke af nationalistiske grunde, men af kulturelle og religiøse grunde.«

I det øyeblikk selvmordsbombere detonerte sine ladninger i London, fikk Europa felles interesser med Israel, og felles fiende. Det er en viktig og grunnleggende sannhet, som også er en interessant faktor i forholdet mellom Europas muslimer og de innfødte folk og regjeringer. Den front som var ved å bygge seg opp mot Israel og jøder, og som dermed fratok jøder ytringsfriheten i Europa og retten til å synes, er plutselig gått i stå, og stadig flere lurer på om de ikke har tatt feil.

Den som vil gjøre dette til et spørsmål om bulldoseren Sharon, har ikke forstått noen ting.

Et apokalyptisk scenario