Kommentar

NRKs korrespondent Sidsel Wold befinner seg i Teheran, hun er øyenvitne til et historisk øyeblikk. Men hvordan reagerer hun på valgfusket? Hun sier det er en påstand, og at ting nok vil roe seg ned i løpet av to dager når den største skuffelsen har lagt seg. Ingenting om den enorme provokasjonen som mullahene har utløst, og som potensielt kan produsere en iransk «colour revolution».

Sammenlign denne forsiktige holdningen med selvsamme reporters reaksjon på krigen i Gaza. Da var Sidsel Wold i forkant, i fremre linje, og la ikke skjul på hva hun mente om israelerne. De tillater seg alt og gir blaffen i verdensopinionen, var referenget. Wold kunne gjøre dette vel vitende om at hun befant seg midt i folden av andre norske journalister og hadde utenriksministerens velsignelse.

Wold har tidligere gitt uttrykk for stor begeistring for iranerne. Nå når mullahene stjeler valget rett foran øynene hennes, reagerer hun med forvirring og usikkerhet. De to reaksjonsmåtene sier mye. De sier noe om at norske journalister er fylt av antipati, ikke mot mullahene, men mot Israel og USA. Det som skulle vært en skarp selvkritikk fordi Israel tilhører vår egen kulturkrets, har utviklet seg til noe helt annet.

Og fordi mullahene er Israels fiende og USAs motstander, greier man ikke å se tingene for hva det er, men beholder en rest av forståelse. Derfor blir det historiske valgfusket noe man ikke helt tør gå inn på, for det vil ha store konsekvenser for ens syn. Selvsagt vil det det. Det betyr at mullah-styret er fullstendig uten legitimitet. Siden journalistene ser dette som et null-sum-spill, betyr det flere poeng til Israel, og det kan man ikke tillate. Derfor: nøling.

Denne holdningen er ikke noe nytt. Men den er blitt gradvis verre. Man er gradvis blitt mer fiendtlig til Israel, samtidig som man mister demokratibestrebelsene i den arabiske verden. Man greide ikke helhjertet sluttet opp om 14. mars-bevegelsen i Libanon (for den var mot Syria), og Kafah-bevegelsen i Egypt har fått liten dekning. Man intervjuet heller anti-amerikanske irakere enn folk som ville ha demokrati, og man er lite opptatt av shia-minoriteten i Bahrain, i Saudi-Arabia, for man lar seg blende av Det muslimske brorskap som også snakker om demokrati, men på sine betingelser.

Valget i Iran er ikke over. Khamenei og mullahene har i realiteten avsatt seg selv. De har frasagt seg enhver legitimitet. Det er et kraftig svakhetstegn, som befolkningen nok vil vite å lese for hva det er.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre viste samme nølende holdning som Wold. Man prøver ikke å miste hovedfeltet av syne, men vil for all del ikke være i front. Det er der iranerne venter å finne oss som kan betrakte det hele på trygg avstand. Iran vil bli en atommakt, og Statoil er til stede.

Oljefondets etikkutvalg har nettopp vært i Israel. Flere norske politikere ønsker deinvestering i israelske selskaper. Hvorfor tok ikke Dagsrevyen opp en slik problemstilling i dagens situasjon? Jeg tror ikke tanken faller dem inn en gang.

Les også

-
-
-
-
-
-