Kommentar

I 2003 gav EUs overvåkingssenter for rasisme og fremmedhat (EUMC) et tysk universitet i oppdrag å utarbeide en forskningsrapport om antisemittisk vold. Da det ble klart at mesteparten av volden mot jøder ble begått av muslimske innvandrere, valgte man å la være å offentliggjøre rapporten, for man ønsket ikke å tråkke på ømme muslimske tær. Konklusjonen stemte ikke overens med eventyrfortellingen om det harmoniske flerkulturelle samfunnet, hvis suksess kun avhenger av at majoriteten er generøs nok mot minoritetene.

Noen år senere kom muslimsk aggresjon mot jøder for alvor på dagsorden i vårt eget land. I Oslo i januar 2009 degenererte anti-israelske demonstrasjoner i forbindelse med Gaza-krigen til voldelige opptøyer, hvor man kunne se unge muslimer løpe rundt i hovedstadens gater mens de ropte «Drep jødene!» og «Allahu akbar!». Og et drøyt år senere sendte NRK et innslag av Tormod Strand om jødehat blant muslimer i Norge, et fenomen som dermed ikke lenger kunne ignoreres fullstendig, om man hadde vært så innesnødd at man ikke hadde fått det med seg før.

Ettersom skolen var en av de arenaer hvor jødehatet kom sterkest til uttrykk, besluttet Kunnskapsdepartementet å ta affære. Denne plutselige handlekraften konkretiserte seg ved at man nedsatte en komité som skulle utrede saken. Men til tross for at det aktuelle saksforholdet var muslimers antisemittisme, fikk komiteen i oppdrag å utrede «rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet».

Oversatt til noe klarere norsk ville departementet ha et dokument som sauset muslimers antisemittisme — som ikke lenger lot seg benekte fullstendig — sammen med så mye annet at det ikke forble noe dominerende tema. Med en kunnskapsminister som i forbindelse med Gaza-opptøyene i Oslo deltok i et demonstrasjonstog hvor det ble ropt «Drep jødene!» var det kanskje ikke annet å vente, og på den måten kunne man unngå pinligheter av den typen EUMC opplevde. Onsdag forelå uansett komiteens sluttrapport, og ingen kan anklage dem for ikke å ha levert varene.

Akkurat det var kanskje uunngåelig, tatt i betraktning at deres arbeid skulle ha det rapporten med en språklig bastard kaller «et bredere fokus» (et fokus er et brennpunkt eller et sentrum for oppmerksomheten, hvilket pr. definisjon er konsentrert og ikke kan være bredt!). Men det er likevel godt gjort å klare å tone ned jødehatet i den grad man har fått til, og samtidig inkludere muslimene, hvis jødehat var utgangspunkt for det hele, som en diskriminert gruppe med behov for beskyttelse mot, – du gjettet det: «islamofobi».

Helt uten opplysninger om jødehat er rapporten ikke. Det kommer f.eks. frem at alle — alle — de jødiske ungdommene komiteen har snakket med, var blitt krenket på grunn av sin jødiske bakgrunn. Og i samme forbindelse kom det frem at ingen — ingen — av de intervjuede muslimske ungdommene hadde opplevd noe tilsvarende (men de visste om andre). Men denne observerte forskjellen gir ingen gjenklang. Den uteblir fullstendig fra rapportens analyser og oppsummeringer. Det poengteres at jødene er så få at problemet er lite statistisk sett. Man går ganske raskt over til å snakke om diskriminering av andre minoriteter, for deretter å snakke om hva skolen kan gjøre med det generelle problemet.

Siden følger en historisk analyse, hvor man får gjentatt at antisemittismen også er et europeisk fenomen, og man går svært langt i å si at i den grad muslimer er antisemittiske, så er det holdninger man har fått av europeerne, rent bortsett fra at det for muslimenes vedkommende også er tale om mistilpassede personer, og ikke islamsk tradisjon. Idet man kommer til den norske antisemittismens kilder i moderne tid, gjør man ellers noe så originalt som å nevne de minst viktige først. Øverst på listen troner nemlig «Konservative katolikker og visse kristne miljøer», mens nazister og «visse muslimske miljøer» oppgis til slutt, innen man i forbifarten føyer til at det riktignok bare er de to siste som begår antisemittisk vold. Det er omtrent som om en liste over Italias problemer skulle ha avtagende artsmangfold blant fugler i toscanske myrer øverst, og mafiaen nederst.

Etter en lang diskusjon om «islamofobi» følger så en sammenligning med antisemittismen som riktignok tar visse forbehold, men som etterlater det inntrykk at de har mer til felles enn det som skiller dem. Det viktige er at begge deler oppleves som krenkelse, må vite, og det er den enkeltes følelse av å bli krenket som er avgjørende. Et astronomisk høyt antall velmente forslag om hvordan skolen kan bli en arena hvor det resulterende følelsestyranniet kan råde og alle er glade i hverandre uansett bakgrunn, ender med at skolen skal brukes «til å bygge det flerkulturelle Norge» slik man bygde nasjonen på 1800-tallet, og grunnlovsjubileet i 2014 bør derfor gjøres til en slags antirasistisk festforestilling.

I sammendraget er alle opplysninger man måtte ha kommet i skade for å snuble over om antisemittismens omfang borte. Det vises til at det er et generelt problem at minoriteter diskrimineres, og at man vet for lite om det, men i den grad det rammer jøder er det egentlig hele samfunnets skyld. Det er derimot tallfestet at en av ti muslimer er blitt utsatt for hatkriminalitet siste år.

Det er i det hele tatt bare å erkjenne at rapportens forfattere har lyktes i å tåkelegge til fullkommenhet den muslimske antisemittismen, altså det dypt alvorlige samfunnsproblemet som lå til grunn for at et komité ble nedsatt for å vise at noe ble gjort med det. At troen på det flerkulturelle samfunnet krever virkelighetsfornektelse er velkjent, men det er ikke hver dag man får det så godt illustrert hvor raffinert den kan være. Ved å nedtone den muslimske antisemittismen, foreskrive mer av multikulturen som nærer og legitimerer den og gjøre de skyldige om til ofre i en flom av svada, har den offentlig nedsatte komiteen vist en skammelig mangel på ryggrad, og rapporten vil bli stående som et monument over feigheten, unnvikenheten og medgjørligheten overfor aggresjon og bølleadferd.