Kommentar

Norske jøder kan idag ikke gå trygt på gaten. I en slik situasjon velger Erna Solberg å kritisere Siv Jensen og Frp for å være for pro-israelske. Det er vitner om svært dårlig politisk teft.

Hvis norske politikere ikke tar uttrykkelig avstand fra antisemittiske tendenser, kan det bli vanskelig å gjøre noe med det senere. Mona Levin tar Gaarder-debatten på alvor. Det gjør åpenbart ikke Solberg. For henne er det bare debatt.

Så langt vet ingen i denne debatten hva jeg mener om krigen i Libanon, for den har jeg ikke uttalt meg om. Det betyr ikke at jeg støtter krigen. Det betyr ikke at jeg ikke støtter den. Jeg har ingen plikt til å fremlegge mitt syn på den offentlighet, når jeg snakker om noe helt annet – nemlig hvor rått det ustyrlige hatet i Gaarders første kronikk rammet meg.

Det jeg har uttalt meg om, er norske jøders soleklare rett til å gå trygt i norske gater og på norske skoler, selv om krigen raser i Midtøsten. Jeg krever retten til et trygt, norsk liv, med eller uten Davidsstjerne rundt halsen, og uten å anses som en femtekolonist. Hvis ikke jeg kan det, er det et politisk problem, og det må politikerne ta inn over seg. Så langt har reaksjonen vært nølende og sen, men hvis politikerne ikke tar ansvar nå, kan de stilltiende komme til å berede grunnen for åpen antisemittisme.

Høyres holdning.
Erna Solberg markerte seg 8. august ved å nekte regjeringssamarbeid med Frp på grunn av partiets Israel-vennlighet. Jeg har ikke sett noe dementi foreløpig. Men når debatten om norske antijødiske holdninger gir gjenlyd over hele verden, ville det ikke vært en passende anledning for Høyre til samtidig å fastslå norske jøders borgerrettslige sikkerhet som en absolutt selvfølge?

Under lydighetspresset