Gjennomsnittet for meningsmålingene i september (Poll of polls) gir Arbeiderpartiet en oppslutning på 23,8 prosent. Det er 3,6 prosentpoeng dårligere enn valget for fire år siden.

Og ikke nok med det: Oppslutningen nå er til og med lavere enn i 2001 hvor Ap tilkom 24,3 prosent av velgerne, noe som var det dårligste valgresultatet ved noe stortingsvalg etter 1924.

Summen av utallige målinger i september viser en fallende tendens for Ap. Hvis denne trenden holder seg frem til mandag kveld, må Ap ta inn over seg det mest elendige stortingsvalgresultatet på nesten 100 år. Vi må tilbake til tiden fra før Arbeiderpartiet for alvor slo gjennom i norsk politikk for å finne maken til mistrøstig oppslutning. 

Ingen partileder har så store problemer med egen valgkrets som Jonas Gahr Støre. Ap fikk 28,4 prosent av Oslo-stemmene ved valget i 2017. NRK-målingen torsdag viste 20,6 prosent. Mer enn hver 4. velger har altså forlatt Ap i hovedstaden på fire år.

Under Gahr Støres vaklende ledelse har Arbeiderpartiet meislet ut en politikk for å tilfredsstille alle grupper – samtidig. Det pleier å føre til at en blir mistrodd over alt. Den såkalte klimapolitikken er et eksempel på det.

Selv om det er blitt mye – og mediestyrt – prat om klima i valgkampen, har MDG ifølge målingene ingen velgersuksess. Partiet slåss med sperregrensen. Ved skolevalget oppnådde partiet 6,0 prosent – nesten ett prosentpoeng under resultatet fire år tidligere.

Dette viser at den såkalte klimasaken ikke er noen velgermagnet. Folk er av lei de tanketomme taleflommene om at dommedag er i vente hvis staten i klimaets navn ikke får lov til å forgripe seg enda kraftigere på folks lommebøker. Klima fenger ikke folket.

Ap har hengt seg på den innbilte klimabølgen, men samtidig forsikret sin støtte til oljenæringen. Det siste har muligens roet nervene blant LO-toppene, men ikke blant de fagorganiserte medlemmene som jobber i oljenæringen og leverandørindustrien.

De er blitt enda mer usikre nå når Gahr Støre de siste dagene har erklært at det ikke lenger blir store leteoperasjoner på norsk sokkel. Dessuten skal det i tilfelle bare letes i «modne områder». Det vil si hovedsakelig i Nordsjøen. Det norske folk skal ikke få vite om sine egne mulige rikdommer i havets undergrunn nordpå.

Dette er tydelige Ap-signaler om det oljetalsmann Espen Barth Eide kaller «en ny fase» i oljepolitikken. Denne fasen er gradvis avvikling. Når det ikke skal letes noe særlig, gir resultatet seg selv. Verden trenger stadig mer olje, men Norge skal ikke lenger bidra til å dekke det voksende globale energibehovet. Oppgaven skal reserveres andre oljeland.

I tidene frem til Arbeiderpartiet ble landets ledende het det at «arbeiderklassens frigjøring skal være dens eget verk». Nå har multimillionærer og andre som aldri har utrettet noe særlig overtatt partiet. Det er folk som aldri ha skapt noe selv, men ikke drevet det lenger enn til å bli ansatt i offentlig sektor eller statsstøttede organisasjoner. Barth Eide har ikke mer til felles med sosialdemokratiet enn at han har bursdag 1. mai.

På Toten har en uttrykket «Ein kænn itte kappflyge med kalva». Den som har sett ungnaut i friluft om våren vet hva det dreier seg om. Ap kappløper nå med krefter som har lite med klassisk sosialdemokrati å gjøre – og støter arbeidsfolk fra seg. 

Arbeiderpartiet forskrever seg i politisk spagat med ett bein i hver av to uforenlige miljøer. Det er en posisjon som i lengden blir ubehagelig og ikke til å leve med.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂