Arbeiderpartiet går mot sitt dårligste valg siden 1924. Tilbakegangen oppveies bare så vidt av SV og Rødts fremgang. Det er Slagsvold Vedum og Sp som berger Støres statsministerdrøm.

Arbeiderpartiet ble en gang i tiden omtalt som ørnen blant partiene. Nå har ørnen gått inn i ukontrollert spinn.

Om 34 dager får vi fasiten, og noen dager senere blir det høyst sannsynlig klart: Støre blir statsminister. Han kan videresende alle gratulasjonene til Trygve Slagsvold Vedum.

For hvor godt smaker suksessen egentlig for et parti som er i det som i luftfarten kalles ukontrollert spinn?

Nedover, nedover

Så sent som i 2009-valget fikk Arbeiderpartiet 35,4 prosent. Siden har det nesten bare gått nedover. Ved lokalvalget for to år siden: 24,9. Så dårlig hadde partiet aldri gjort det i et kommunevalg, og de har vært med siden 1910.

Et fall på 10,5 prosentpoeng på ti år. Kan det bli verre? Er det ikke noe gulv her? Det ser ikke slik ut, glideflukten nedover fortsetter.

Snittet av to augustmålinger gir Ap 23,6, ifølge Poll of polls, nesten fire prosentpoeng lavere enn ved forrige stortingsvalg. Det har kun kommet to riksdekkende augustmålinger, men Poll of polls har også beregnet en landstendens av fire ferske fylkesmålinger. De bekrefter trenden, Ap får 22,9.

Fallet er så kraftig at selv om SV og Rødt har hatt solid fremgang siden 2017-valget, har de tre røde partiene en samlet oppslutning på kun 38,6 prosent på snittet av augustmålingene, fattige to–tre prosentpoeng høyere enn i 2017.

Ørkenvandring

En tilværelse i opposisjon vil ofte styrke et parti, særlig det viktigste (største) opposisjonspartiet. Og særlig dersom regjeringen sitter lenge. To perioder, som Erna har sittet nå, er lenge.

Hvordan har Arbeiderpartiet klart seg? Det har kort sagt vært en ørkenvandring. Tallene er deprimerende for Støre: Et resultat på 23 prosent 13. september ville innebære et fall på 7,8 prosentpoeng fra 2013, da Solberg overtok regjeringsmakten.

Året etter overtok Støre ledelsen i Ap. Det gikk bra en liten stund: I desember 2014 målte Norstat/NRK partiet til 42,8 prosent.

42,8! Det er uvirkelig at det bare er seks og et halvt år siden.

Han siktet seg inn på valget i 2017, da skulle han bli regjeringssjef. I syv år, fra 2005 til 2012, hadde han vært en populær og respektert utenriksminister. Han ble sågar omtalt som Super-Støre og Teflon-Støre, men det er det knapt noen som husker lenger. Ingenting bet på ham. Han var partiets wonderboy.

Kjepphøy

Galluptallene hadde riktignok sunket et godt stykke under 40, men Støre var kjepphøy i partilederdebatten på TV 2 14. august for fire år siden:

– Selv en statsminister på vei ut må høre på en som er på vei inn, sa Støre etter at de to intenst hadde kjempet om ordet, hvorpå Solberg advarte Støre om å ta seieren på forskudd. (nrk.no)

Jonas ble brutalt vekket fra statsministerdrømmen på ettermiddagen dagen etter. Da publiserte NRK en sjokkmåling på 27,1 for Ap.

Neste dag, 16. august, oppsummerte VG situasjonen: «En gretten Støre møtte VG utenfor Mesterfjellet skole i Larvik i går ettermiddag. Støre hadde nettopp fått beskjed om NRKs katastrofale partimåling, som viste at Ap falt med over seks prosentpoeng og at det rødgrønne flertallet på målingene er forduftet tre uker før valget.»

VG 16. august 2017.

Når han får sjokk-målingen i fleisen, mister han helt fatningen: «Jonas Gahr Støre sier han ikke aner hvorfor partiet er i ferd med å kollapse på målingene – bare tre uker før han håper å bli kronet til statsminister.»

Valgresultatet endte på 27,4.

Nå ligger Ap an til å tape ytterligere terreng, tilsvarende godt over 100.000 velgere, beregnet etter valgoppslutningen i 2017. Uten en gigantisk støtpute kalt Senterpartiet hadde Jonas vært fortapt enda en gang, men det er verdt å merke seg at Sp har hanket inn mange velgere fra borgerlige partier. De kan fort vende tilbake til der de kom fra.

Hvorfor har ikke Ap avskiltet Støre for lenge siden? Ap har ikke tradisjon for å kaste ledere. De bestemmer selv når de vil gå av.

Utpå valgnatten 13. september kan Støre etter alt å dømme triumfere. Henimot midnatt kan han gå på talerstolen og holde seierstalen: – Morna, Erna!

En slik seier til, og jeg er fortapt, sa kong Pyrrhos av Epirus.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂