Kommentar

Justisminister Knut Storberget har lovet svar og avklaring fredag, men de virkelig interessante spørsmålene vil neppe bli besvart, i hvert fall ikke av justisministeren: Hvordan er det mulig at en liten klikk kan stikke av med en sak når folket er mot, og partiet er mot?

To sitater fra VG setter denne egenrådigheten i relieff:

– Folket er imot, partiet er imot, og veldig mange i Ap på Stortinget er imot. Jeg syns håndteringen av dette er dårlig. De har lite kontakt med organisasjonen som de er en del av, sier fylkesleder i Vest-Agder Ap, Trond Henry Blattmann, til VG.

Samtidig får vi vi detaljer om saksgangen som er direkte oppsiktsvekkende. Det heter at den justispolitiske fraksjonen i den rødgrønne regjeringen diskuterte hijab i politiet i hele høst. Storberget inklusive.

Senest onsdag denne uken ga også den rødgrønne justisfraksjonen Justisdepartementet klar beskjed om at Storberget måtte stoppe hijab-debatten snarest. Etter det VG erfarer, var flere av Aps medlemmer i fraksjonen, mot å innføre hijab som en del av politiuniformen fra første stund. Fraksjonen ble imidlertid tvunget til å snu, og slutte lojalt opp, etter at regjeringen behandlet saken i januar.

Da hadde Storberget og de rødgrønne partienes justispolitikere debattert hijab i politiet gjennom hele høsten.

Hvis hijab har vært diskutert i hele høst – med Storberget – har ikke statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik kuppet saken. De har i så fall gjort det på vegne av, eller i samforstand med andre. Men det er plausibelt at man kuppet motstandere i eget parti.

Jeg har hele tiden trodd at sterke krefter ønsket en hijab-lov. Så sent som onsdag henstilte den rødgrønne justisfraksjonen om at Storberget måtte avblåse debatten, dvs. skrinlegge saken. At Stoltenberg sto i spørretimen onsdag og forsvarte en bred, åpen debatt, sier noe om hvor mye man har satset på saken. Så kompromittert saken var blitt, betød dette noe helt annet enn debatt: det betød at statsministeren ikke ville avblåse en sak som skadet partiet.

Spørsmålet blir: hvor ligger ansvaret?

Det synes å være en fraksjon av moderne, fremadstormende politikere som ville markere hvor progressive de er med å inkludere de religiøse jentene i politiet:

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Helga Pedersen, Knut Storberget, Kristin Halvorsen. De har kjørt saken, lenge etter at den var kompromittert.

Høyres leder Erna Solberg presterte i går å gå i rette med de som har lekket opplysningene fra Justisdepartementet. Hun mente det var for å svekke statsråden. En typisk personifisering av motivene. De som har lekket har sett at pro-hijab-fraksjonen ikke har villet snu, nesten for noen pris. De måtte torpederes midtskips. Det har handlet om Arbeiderpartiets sjel og verdier.

Foreløpig aner vi bare konturene av en verdikamp.

Det hevdes hele tiden at blasfemi-saken og hijab-saken har vært klønete håndtert og vært arbeidsuhell. Det er en bagatellisering som ikke står til troende. Det hevdes også at partiene ikke har vært forberedt på verdikampen. Det er rett nok, men at vi bruker dette ordet sier noe om hva som holdt på å skje: verdikamp refererer til den folkelige motstanden mot at samfunnet må akseptere særrettigheter og religiøse markører i det offentlige rom. Det er verdikamp at folk må reise seg å slåss for de mest opplagte, selvfølgelig verdier. Hvordan kan det ha seg? Hva med de forslagene som regjeringen to ganger i vinter har forsøkt å innføre? Hva skal vi kalle det? Det har vi ikke noe ord for. Vi kvier oss for å analysere og debattere at dette var forslag som fremmes av den norske regjeringen, i det ene tilfellet sogar som vedtak.

Hva slags verdier er det? Man har vist til likestilling, likeverd, inkludering og lignende honnørord. Men så har debatten vist at forslagene sto for noe helt annet, og at de som forsvarte dem med nebb og klør representerer noe helt annet enn disse honnørordene.

De representerer sekterisme og en gruppetenkning som truer fellesskapet.

En takk til de i Arbeiderpartiet som i 11. time oppdaget hva som holdt på å skje, og fikk stanset ledelsen. Det måtte grovt skyts til.

Vi har bare sett begynnelsen på denne debatten.


Storberget: «Det er mitt ansvar – uansett»

Les også

-
-
-
-