Det pågår nå en kamp om hva som utløste Muhammed-striden, og bak kan skimtes politiske motiver. Det gjelder å få frem sin egen versjon. F.eks. er det en gjenganger at Anders Fogh Rasmussen trappet opp konflikten ved å nekte å møte 11 ambassadører fra muslimske land i fjor høst. Man underslår at ambassadørene hadde som krav at statsministeren skulle gripe inn overfor Jyllands-Posten. Henvendelsen hadde en form som gjorde at statsministeren måtte avvise den. Regjeringen i et demokrati griper ikke inn overfor pressen. Ambassadørene ble ikke totalt avvist. De fikk møte utenriksminister Per Stig Møller i midten av november.

Førsteamanuensis Kari Vogt har sagt at striden viser at vi lever i en global verden hvor nyheter flyr jorda rundt på sekunder, det pålegger alle å vise ansvar osv. Dette har også vært en av statsminister Stoltenbergs kjepphester: å vise ansvar.

Nyslått leder av Oslo Høyre, Michael Tetzschner, kommer på slutten av en kronikk i Aftenposten til det sentrale punkt som burde vært det logiske spørsmål til Stoltenberg:

Når Stoltenberg sier at «vi har én verden, men menneskenes verden er ennå ikke én med seg selv» og «hvert ord sagt spres til alle verdenshjørner med lysets hastighet», må jo hensikten både være å legge en global fellesnorm til grunn for ytringsfriheten, og ta i betraktning voldsbruk fra andre før man ytrer seg.
Hvis statsministerens råd blir fulgt, vil meningsfriheten bli innsnevret.

Det er helt riktig at verden ikke er én, men det betyr ikke at det er fravær av en sterk norm for ytringsfrihet i hele det europeiske og amerikanske rettsområde. Hvis vi skulle forkaste den vestlige rettsstatstenkning til fordel for en global fellesnorm som ville være påvirket av at flertallet av land er antidemokratiske, ville vi virkelig komme ut og kjøre.
…

Stoltenbergs formaning om at «hvert ord sagt spres til alle verdenshjørner med lysets hastighet», er åpenbart ment å bygge opp under en selvsensur der folk gis den umulige oppgave å vurdere virkningen av det de måtte skrive i en annen kulturell kontekst enn den de beveger seg i til daglig.

Tetzschners observasjon er helt riktig. Ap faller lett ned på en nytteetikk, basert som det er på felleesskapsnormer. Det er også KrF. Partileder Dagfinn Høybråten har et innlegg i Dagbladet som oser av svulstigheter og tautologier, dvs. de er selvrefererende. Høybråten tror åpenbart at hvis man sier «bygge broer i stedet for murer», så skjer dette fordi man vil det.

Håpet og forsoningens makt ble demonstrert. Hat og fordommer ble bygget ned og forståelsen mellom kulturer og religioner vokste. Brua ble bygget fra to brukar med solid forankring. Ingen slo av på sin forankring. Ingen vek en tomme på sine prinsipper. Men de brukte det de har felles: Forsoningens og tilgivelsens språk. Det ble brua.

Jeg latterliggjør ikke Høybråtens alvor, men språket er svulstig og han forveksler virkelighet med ordmagi og besvergelser, en holdning jeg mistenker han deler med Islamsk Råd og Mohammad Hamdan.

Vår oppgave er å fortelle Hamdan at det er veldig vanskelig å slå ring rundt hans trossamfunn i et åpent samfunn som det norske, slik han gjerne vil. I stedet velger Høybråten å finne sammen med Hamdan i en felles åndelighet.

Det presenteres som et forsoningsfremstøt i den gode saks tjeneste. At regjeringen var til stede bidro til å gi det et offisielt stempel. Nå drar en delegasjon rundt i Midtøsten og gir inntrykk av at i Norge er innfødte og muslimer blitt enige om å vise hensyn og ikke krenke hverandre. Det er bare logisk at islamonline.com skriver at blasfemiparagrafen er gjenopplivet.

Både presentasjonen hjemme og delgasjonsreisen skaper forestillinger om respekt og forståelse som norsk offentlighet umulig kan leve opp til uten å praktisere en betydelig grad av selvsensur. Ikke fordi noen ønsker å være slemme eller ondsinnede mot muslimer, men fordi forskjellene er stå store at det må oppstå konflikter.

At en fredsæl forfatter som Ingvar Ambjørsen går så kraftig ut, tror jeg er fordi dette river i forfatternesa. Det lukter vondt.

Fra ulikt hold blir det påpekt at en av svakhetene med Norge er den sterke konsensusen. Nå innføres en ny samforståelse, og det med en religion som har vanskeligheter med å avfinne seg med moderniteten. Gjennom Gahr Støres sterke diplomati og Bjarne Håkon Hanssens deltagelse ved forliket, har regjeringen sanksjonert en slik aktsomhetslinje.

Kall det gjerne pragmatisme. Jonas Gahr Støre er dyktig. Som en forretningsadvokat. Men Norge er ikke noe AS eller multinasjonalt konsern. Det er et samfunn med en historie og muligheter for fremtiden. Har Gahr Støre og Stoltenberg bidratt til å legge føringer som innsnevrer vår tanke- og ytringsfrihet i fremtiden?

De kompromissene de har antydet berører nemlig ikke bare ytringsfriheten, men frihet overhodet, individuelt og samfunnsmessig.

Det er beklagelig at Gahr Støre i kampens hete ikke så rekkevidden av disse valgene. Med sin taleførhet og intelligens kan Gahr Støre overkjøre enhver debattant – og programlederne er stort sett redusert til ordstyrere.

Forventninger blir forpliktelser

De oppfatninger delegasjonsreisen etterlater i Midtøsten kan ved neste korsvei vise seg å være forventninger. Det er altså ikke massekommunikasjonsmidler som automatisk utløser reaksjoner. Det er mennesker som har flyttet til Europa og ser at de har muligheter for å utøve press.

Dermed er kampen innen islam flyttet til Europa, og Europa gjøres til gissel av krefter i det utvidede Midtøsten som ønsker å stanse reformer for enhver pris. EU er splittet, landene er splittet, avisene er splittet, og mange leker blindebukk.

Bildet øverst viser forsiden av den egyptiske avisen El Fagr, som 15. oktober ifjor viste Muhammed-tegningene fra Jyllands-Posten, uten at noe skjedde.

Forsoning eller frykt?
Av partileder Dagfinn Høybråten

Bryllup i pølseboden
Av Ingvar Ambjørnsen

Det statsautoriserte dementi