Gjesteskribent

Mor og to barn i shiluett mot havet. 
Foto: © Thorfinn Bekkelund / Samfoto/Scanpix

Denne uken avsa Den europeiske menneskerettsdomstolen(EMD) to nye dommer i barnevernssaker mot Norge. Begge endte med norsk tap. Ennå gjenstår 31 saker. Av de 7 sakene som er ferdigbehandlet, har Norge tapt 5.

Dommene bærer bud om at barnevernet i Norge har gjort seg skyldig i alvorlige forgåelser mot barn og deres foreldre. 

Når barn tas fra sine foreldre uten at det er tvingende nødvendig, er det overgrep mot barn. 

Løsningen på dette problemet er ikke mer penger eller lengre utdannelse for barnevernansatte. Situasjonen kan forbedres med noen strakstiltak som ikke koster penger. Tvert imot – de vil spare skattebetalerne for unødvendig pengebruk i barnevernet. 

Det første som må skje, er at barnevernets hjemmel for akuttvedtak må strammes inn.  I dag er hjemmelen altfor omtrentlig. Den lyder slik:(barnevernloven § 4-6)

 «Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevern-administrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet».  

«Fare for å bli vesentlig skadelidende» er altfor upresist som grunnlag for å utøve tvang mot et barn ved å plassere det på ukjent sted.

Heretter bør det bare være mulig for staten, les: barnevernet, å ta barn fra foreldrene i tre tilfeller; ved alvorlig voldsutøvelse fra foreldrene mot barnet(et klyp i armen eller en ørefik skal definitivt ikke være nok), alvorlig rusmisbruk og grov omsorgssvikt. Det siste må defineres nærmere. Omsorgssvikten må materialisere seg slik at det er åpenbart at barna ikke får dekket grunnleggende behov for omsorg.

For det andre; barnas og foreldrenes rettssikkerhet må styrkes kraftig. Et barn som hentes ut av sitt foreldrehjem, har dårligere rettsbeskyttelse enn den verste forbryter. 

Når politiet pågriper noen, må vedkommende fremstilles for en dommer senest tredje dagen etter, jfr.  straffeprosessloven § 183. Barnevernet kan ved akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-6 plassere barn utenom hjemmet og vente i 6 uker før det er nødvendig med rettslig prøving! Slik skapes det faktum. Er det derimot noe alvorlig galt med barnet, er fristen for rettslig prøving 2 uker. Dette er ikke rettssikkerhet for barn i det hele tatt. Dette har gått upåaktet hen i mer enn 25 år, bortsett fra med ett hederlig unntak – tidligere leder av Stortingets helse og sosialkomite, Jon Alvheim. Han talte for døver ører iallfall blant politikere og byråkrater.

Det må umiddelbart bli slik at når staten skal ta et barn fra foreldrene, må saken legger frem for en dommer innen 24 timer. Dommeren må ikke være noen hvem som helst. Vedkommende må ha minst 5 års erfaring som embetsdommer.

For å styrke rettssikkerheten for barna må foreldrene og barnevernet likestilles når det gjelder juridisk bistand. Barnevernet må nektes å kjøpe advokattjenester på bedre betingelser enn foreldrene. Barnevernets advokater må nøye seg med den offentlige salærsats på kr. 1.040 pr time slik som foreldrene. Det må bli slutt på at barnevernet bruker godt betalte kommunalt ansatte advokater eller kjøper tjenester for flere tusen kroner timen.

Av rettssikkerhetsgrunner må det også unngås heretter at advokater og sakkyndige psykologer blir økonomisk avhengige av barnevernet. Dette kan gjøres ved å begrense hvor stort volum tjenester den enkelte kommune kan kjøpe av hver advokat og sakkyndig.

For det tredje må fylkesnemndene nedlegges. Barnevernet har en helt annen kontakt med nemndene enn barna og foreldrene. Dette innebærer risiko for at nemndene blir mer positive til barnevernet enn barna og foreldrene. 

Når i alt 38 barnevernssaker har kommet til den europeiske menneskerettsdomstolens storkammer er det en ting som er sikkert – fylkesnemndene har spilt fallitt. De har ikke på langt nær ført tilstrekkelig kontroll med kommunenes barnevern. 

For det fjerde, det må øyeblikkelig bli slutt på dagens bruk av politiet i akuttsaker. Ved akuttvedtak kan barnevernet i dag troppe opp med politi som tramper inn på store sko i en families hjem og tar med seg et barn. Er det noen som tviler på at slike opplevelser setter vonde spor i barnesinnet? 

Sist, men ikke minst må den kallsmessige taushetsplikten igjen bli respektert i barnevernssaker. I dag er det slik at f.eks. leger ikke kan unndra seg å gi opplysninger til barnevernet med henvisning til sin taushetsplikt. Tvert imot. De har meldeplikt! Jfr. barnevernloven § 6-4. Dette er uhørt og må opphøre straks. Dette er plikt til angiveri for den som yrkesmessig er tillitsperson og gagner ingen, aldeles ikke barna.

Likheten mellom NAV skandalen og barnevernets forsømmelser er at domstolene heller ikke på dette område har maktet å utøve den nødvendig kontroll med den sterke part: barnevernet.

Statistikken over bruk av akuttvedtak er skremmende. I 2017 ble ifølge NRK 1.583 barn tatt ut av sitt hjem ved akuttvedtak. Ifølge SSB ble i samme år 2937 personer nyinnsatt i varetektsfengsel. Den voksne befolkningen er om lag 4 ganger større enn antallet barn. Dette innebærer at «varetekt» mot barn benyttes dobbelt så hyppig som mot voksne. 

Politikere og byråkrater taler så vakkert om de sårbare barna. Så langt synes omsorgen å sitte mest i munnen og i et ønske om å ta enda mere penger fra skattebetalerne for å bruke på dette usle formål; tvilsomt maktbruk mot barn. 

Med bakgrunn i dommene fra den europeiske menneskerettsdomstolen er det på høy tid at politikere og byråkrater i det minste sier unnskyld og iverksetter straks tiltak av den art jeg har nevnt. Det ville hjelpe øyeblikkelig. 

I fem av syv saker som har vært til behandling, har den europeiske menneskerettsdomstolen konkludert med at Norge i barnevernssaker har opptrådt i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Fem ganger der det fastslått at Norge opptrer konvensjonsstridig i slike saker. Det haster å gjøre noe. Ytterligere 31 saker skal behandles av domstolen. Men aller mest haster det for barnas skyld.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!