Danmark: 36,1 prosent av innvandrerbarn fra 9 mnd. til 3 år blir utsatt for vold av foreldrene

I en omfattende undersøkelse av 50.000 barn i alderen 9 måneder til 3 år har danskene tegnet et bilde av fremtidens Danmark. En ny rapport viser hvordan barn i nevnte aldersgruppe blir behandlet av sine foreldre.

Med den nokså misvisende tittelen Mange danske foreldre slår – selv om det er forbudt rapporterer NTB videre fra det danske nyhetsbyrået Ritzau.

En undersøkelse blant foreldrene til 50.000 barn på mellom ni måneder og tre år, viser at en lusing ikke er langt unna i mange familier. Ifølge foreldrenes egne besvarelser, var 12 prosent av barna utsatt for rusking, dasking, slag og lusinger de siste to månedene.

Barn av innvandrere eller deres etterkommere er ekstra utsatt, viser undersøkelsen, som er utført av Vive – Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd.

– I de familiene har mer enn en tredel av barna opplevd en eller annen grad av fysisk straff. Det er en høy andel, sier seniorforsker Signe Boe Rayce i Vive.

I rapporten kommer det frem at den desidert mest dominerende forklaringsvariabelen er foreldrenes kulturelle bakgrunn. Der hvor begge foreldrene har dansk bakgrunn, blir 8 prosent av barna utsatt for vold. Men hvis begge foreldre har utenlandsk bakgrunn, eller er etterkommere av innvandrere, stiger andelen av voldsutsatte barn til hele 36,1 prosent. Og volden øker med alderen på barnet.

At så mange innvandrerbarn i så ung alder opplever vold fra foreldre, vil unektelig påvirke hele innvandrermiljøet og hvordan de fungerer som gruppe i sitt nye vertsland. Det er naturlig å anta at volden fortsetter å øke med barnets alder, også etter fylte tre år. Hvordan ser situasjonen ut for tiåringer med innvandrerforeldre? Det er lett å se sammenhengen fra en voldsutsatt barndom til rekruttering til de voldelige kriminelle miljøene. Studien med de 50.000 barna skal følge dem til de er voksne.

De nordiske samfunnene har i årevis tatt på seg skylden for at innvandrerbarn ikke mestrer skole og havner i «utenforskap». Men så er det altså beviselig innvandrerforeldrene som skaper voldelige barn, som blir til voldelige ungdommer og til slutt voldelige voksne med egne barn. Barn som får banket ut av seg potensielle empatiske evner i ung alder, kan man ikke forvente vil bli kjærlige foreldre eller tillitsfulle medborgere.

Når den sosio-emosjonelle utviklingen ødelegges, blir barna hengende etter i modenhetsutviklingen. Igjen er det enorm forskjell på barn med to danske foreldre og barn i innvandrerfamilier. De danske barna med danske foreldre har 15,3 prosent risiko for ikke å utvikle seg slik de burde sosio-emosjonelt. For innvandrerbarna er andelen hele 43, 1 prosent. Det betyr at nesten halvparten av innvandrerbarna er sosio-emosjonelt underutviklede.

Hvordan skal samfunnet kunne bøte på disse skadene som foreldrene selv har påført barna sine? Empati må bygges mens barna er små, ellers kan ikke hjernen lage de nødvendige koblingene. Når voldsutsatte barn begynner på skolen, er skaden allerede skjedd.

Konsekvensene av at innvandrerforeldre er fire ganger mer tilbøyelige til å bruke vold mot sine barn, er et lite debattert tema. Her kommer lavere forventningers rasisme inn. «Vi kan ikke forvente det samme av dem som av oss, og de har en annen kultur osv.» Men disse forskjellene blir ikke borte av seg selv hvis ikke også verdiene til innvandrere endres og tilpasses vertslandet.

Med tanke på islam er dette et langt lerret å bleke. Segregering bidrar til å hindre tilpasning, og de unge innvandrerguttene går naturlig over fra familiens voldshierarki til de kriminelle gjengene. Den kontinuerlige politiske sjenerøsiteten som vises islam gjør at våre land forandres til det ugjenkjennelige. Svenske Josefin Utas skrev et innlegg på Facebook med tittelen Mitt Sverige krymper.

Häromdagen åkte jag pendeltåg på kvällskvisten. En samling med ett tiotal barn/tonåringar, killar, med afrikanskt ursprung satt och skrek och gapskrattade högljutt på tåget. De stampade i golvet och förde allmänt oväsen. Det var för mig ett asocialt beteende och något jag varken är van vid eller känner mig trygg med.

Frågor som dyker upp i huvudet då: Ska jag säga till dem? Vad kan hända om jag gör det? Är de påtända? Talar de mitt språk? Har de kniv på sig? Kan jag vänta mig att de följer efter och trakasserar mig när jag kliver av? Står deras släktingar redo att ”ta itu” med mig någonstans? Hur kan jag veta?

Nej, jag vet inte vad som skulle hända. Alla osäkerheter gör att jag förblir tyst. Jag flyr hellre än illa fäktar. Jag försöker ignorera det, lämna vagnen eller gå av tåget. Med tanke på hur många fler i vagnen som inte sa till dessa ungdomar, så tror jag det fanns många fler som tänkte som jag i vagnen.

—

Baserat på samma känsla av osäkerhet och otrygghet väljer jag av olika skäl bort vissa färdvägar hem med kollektivtrafiken, vissa gallerior, torg, stadsdelar, städer. Jag lämnar, fysiskt, delar av Sverige. Med denna mekanism så krymper mitt Sverige.

Danmark, Sverige og Norge gjør de samme erfaringene. «Våre» innvandrere oppfører seg ikke bedre eller annerledes enn i de andre nordiske landene, vi har bare mindre konsentrasjon i bosettingen. Men dette vil endre seg i takt med at nordmenn flytter fra områdene fordi de ønsker å beskytte barna sine mot voldelige, ikke-empatiske barn.

I tidlige skoleår var det forbundet med frykt å bli sendt opp til rektors kontor. Den tiden er for lengst forbi. Og hvem bryr seg vel om rektor, som bare prater hvis man har foreldre hjemme som slår?

Kjøp Peder Jensens bok her!